– Barna har med seg historiene sine

Solfrid Raknes i flyktningeleiren i Libanon. Foto: privat

Syriske flyktningbarn i Libanon bearbeider traumer ved å tegne minner fra hjemlandet.

– Unger blir oppslukt av hverdagen. Av her og nå. Men de må få hjelp til å forholde seg til minnene sine, sier psykologspesialist og forsker Solfrid Raknes (45).

I 2017 har Raknes vært i Bekaa-dalen i Libanon tre ganger, hvor det bor en stor andel syriske flyktninger. I samarbeid med libanesiske Dar Al Fatwa Relief, syriske MAPS og syrisk-amerikanske SAMS arbeider hun for bedre helse og skolegang blant flyktningene.

– I Norge har jeg holdt på med forskning og spredning av psykologisk kunnskap, noe som er vanvittig spennende. Men jeg har kjent på behovet for å gjøre noe umiddelbart meningsfullt. Da jeg kom til Libanon forsto jeg at jeg kunne utgjøre en forskjell, sier Raknes, som tidligere har gjort feltarbeid i Bosnia.

Les også: Lær barna å hjelpe andre

– Må leve med minnene
Raknes samler inn penger til skolegang og varme klær, i tillegg til at hun bidrar med opplæring av helsepersonell, blant annet i konseptet «Psykologisk førstehjelp», som hun har utviklet, og som brukes i utstrakt grad i Norge.

– Ungene som overlever må lære seg å bli glad i seg selv, de må lære å støtte hverandre, bli mennesker, utvikle et språk for følelser og tanker de strever med, og lære å leve godt med minnene de har, sier Raknes.

Salwa (11): Jeg har tegnet butikker fulle av sko, moteklær, frukt og grønnsaker. Og her ser dere mødre med shoppingposer og barnevogn. Det var koselig å bo i byen og shoppe med mamma! Vi shopper sjelden nå. Foto: MAPS

Kontrastfylte tegninger
19. og 20. desember stilte Raknes ut 188 tegninger i Kunsthall 3.14 i Bergen. Små kunstverk laget av barn i flyktningleiren. Kontrastene er store. Det er tegninger av ballerinaer, blomster, av gamlebyen i Homs. Og det er tegninger av bomber, blod, død, drap og savn. Små barn har tegnet opplevelser ingen barn burde ha. (Se tegningene lenger ned i saken.)

– Unger har med seg historiene sine. Og de må få hjelp til å forholde seg til dem. Vi må gi dem et språk de kan bruke til å sette ord på følelser og minner, hjelpe dem til å bruke konstruktive mestringsstrategier som de kan bruke til å takle følelsesmessige vansker som oppstår. Dette virker forebyggende på posttraumatisk stressproblematikk, annen angstproblematikk og somatisk sykdom, sier Raknes.

Les også: Slik møter du barn i sorg

"Pappaen min ble torturert i fengselet." Foto: MAPS

– Mange føler seg glemt
En gutt har tegnet elva hjemme i Homs, Syrias tredje største by. Gutten forklarte Raknes via tolk at han pleide å fiske i elva. Det var der han hadde lært å svømme, og fisket med faren sin. Han ble opprømt over minnene. Brått tok alvoret ham i forklaringen. Han fortalte at faren hadde dødd under bombingen av Homs. Tegningen viser folk som bader i elva og fisker som svømmer der – og minner gutten om det såre tapet av faren.

– Det er mange triste opplevelser. En av guttene tegnet et helikopter og forklarte at det slapp ned fosforbomber, en type bomber som tar livet av mer enn akkurat det det treffer.

– Hvordan påvirker det deg å høre disse historiene?

– Jeg blir trist og matt innimellom. Det er jo helt forferdelig. Men jeg opplever at det jeg gjør er viktig. Mange i flyktningleiren føler seg glemt. Den internasjonale pengestrømmen styres i stor grad av mediene, og nå er det andre mer akutte kriser i verden. Dette gjør for eksempel at mange lærere ikke lenger får lønn i flyktningleiren. Jeg håper jeg kan representere et håp og en påminnelse om at de syriske flyktningene ikke er glemt, at det er mange gode folk som bryr seg, at jeg kan gjøre noe for at de ikke skal fryse, at de skal få god skolegang og at psykologene kan gjøre et enda bedre arbeid, sier Raknes.

Les også: Barn og angst - gode råd til foreldre

Adnan (13): Jeg har tegnet elva hjemme i Homs. Folk stuper ut i den, det er gøy å bade der! Der lærte jeg å svømme, jeg elsker å bade. Pappa pleide å ta meg med på fisketur... Pappaen min døde av en bombe. Huset vårt ble ødelagt, men mamma og jeg dro hit til Libanon. Foto: MAPS

Over 60 millioner på flukt
FNs Høykommissær for flyktninger anslo for et år siden at 65 millioner mennesker er på flukt i verden. Tallet er det høyeste siden andre verdenskrig, både for dem som har krysset en landegrense og dem som er på flukt i eget land. En stor andel er flyktninger i eget land.

– Hva gjør det med et barn å måtte flykte fra hjemstedet sitt?

– Minnene kan være vonde. Men de har også gode minner, som de må ta vare på. Innstillingen blant hjelpearbeiderne er at «det man ikke dør av eller lar seg knekke av, vokser man på». Men da trenger man hjelp og verktøy til å takle de vonde minnene. Det opplever jeg det meningsfullt å kunne bidra til, sier Raknes.

Spør – og tål svaret
Håpet til barna og familiene er at de skal kunne vende tilbake til Syria. Samtidig har mange av de syriske flyktningene blitt klassekamerater, naboer og fotballkompiser til barn i Norge.

– Hva er viktig for flyktningbarna som kommer til Norge?

– Det viktigste for ungene er at noen snakker med dem. At de blir invitert i selskap, på fotball, at de har det artig sammen. Dette er likt for syriske barn som for alle andre barn. Vi voksne spør hverandre «hvor kommer du fra» når vi hører en fremmed dialekt, og det kan man også gjøre til flyktninger. Spør hva de likte i hjemlandet, hva de holdt på med. Samtidig må vi tåle å høre at barnet sier «pappa døde i krigen». Trasige opplevelser blir ikke borte, og vonde følelser er en del av livet til disse barna, sier Raknes.

De viktige voksne
Raknes sier at barna trenger voksne som er modige nok til å ta imot det de har opplevd.

– Lærere, barnehageansatte, folk som jobber i helse- og støttetjenestene er ekstra viktige ressurspersoner for flyktningbarn. Men også fotballtrenere, naboer og «hvem som helst» kan bidra. Det er mange muligheter til å møte barn som trenger ekstra oppmerksomhet og omtanke dersom man tør, sier Raknes.

Håp og drømmer
Raknes understreker at barnet ikke må bli overlatt til seg selv.

– Det som skjer hvis barn ikke blir spurt om hva de har opplevd og tenker på, er at de kan bli sittende alene med veldig tunge historier. Inger liker å bli avvist. Barn trenger hjelp til å bruke de vanskelige opplevelsene til noe positivt, til noe de kan vokse på som mennesker, sier Raknes, og legger til:

– Flyktningbarna har håp og drømmer, akkurat som andre barn.

Se noen av tegningene under – og barnas egne forklaringer i bildetekstene:

Hamze (12): Hamze har en søster og to brødre, og han elsker skolen sin. Aller best liker han engelsktimene. Han vil bli pilot når han blir stor. Når man skal fly rundt i verden er det nyttig å kunne et språk mange mennesker forstår. Foto: MAPS

Hiba Jneid (10): Broren min mistet beina av en bombe. Ofte får jeg dårlig samvittighet når vi leker ting han ikke kan være med på. Foto: MAPS

Mostafa Al Ahmed: Jeg bor i en camp i Arsal, nord i Libanon, med stemoren min. Moren min ble drept under bombing av byen vår i 2013. Vi flyktet - og nå får vi ikke lov å dra tilbake. Jeg vil bli lege for å hjelpe de som blir såret. Eller fotballspiller. Jeg spiller fotball hver dag. Foto: MAPS

Aisha Airfaie (13): Jeg er fra en drabantby utenfor Damaskus. Jeg bor sammen med familien min her like ved skolen. Vi flyktet fra West Ghouta i 2014 - jeg drømmer om å bli kunstner! Foto: MAPS

Bli medlem i Familieklubben (helt gratis!) og les flere spennende saker på Familieklubben.no

Følg også Familieklubben på Facebook

Gard Steiro

Ola E. Stenberg

Marthe O. Reienes

Alexander Hagen

Verdens Gang AS

E-post: familieklubben@vg.no
Sentralbord: 22 00 00 00

Personvernerklæring og informasjonskapsler (cookies)

Kopiering av materiale fra VG Nett for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale