Vi foreldre har et ansvar for å se om barnet vårt har det godt i barnehagen – og for å eventuelt gjøre noe med saken. For barnet ditt kan ikke gjøre det selv, skriver Hedvig Montgomery.
Hedvig Montgomery er psykolog og skriver for VG Familieklubben
Godt samarbeid med barnehagen er ikke bare noe vi strever etter, det er noe vi må ha. Når vi leverer barnet i barnehagen, er vi avhengige av voksne som ser, forstår og hjelper vårt barn.
Vi er ikke der, vi kan ikke vite, men vi må jo nesten tro. For barna trenger at vi leverer dem med trygghet og tror på at de voksne gjør det som akkurat ditt barn trenger for å ha en fin dag.
Hva da når tvilen kommer, når vi til slutt tviler helt grunnleggende på om dette er et bra sted for barnet?
Vil ikke i barnehagen
Kristian er bare tre år, en liten, litt forsiktig plugg som smiler fra helt bak i øynene når smilet vel kommer. Han er første gutt i familien, en ekte øyensten.
Men han vil aldri i barnehagen.
Gråter ved levering, klager over vondt i magen og vondt i hodet allerede ved frokost. Gjør alt han kan for å få en dag hjemme.
Slik har det vært i over ett år. I starten gikk det helt fint, han tilpasset seg raskt etter en kort innkjøringstid. Men etter ett års tid så begynte det gradvis å bli vanskelig.
Når pappa spør hvordan han har hatt det i barnehagen, svarer han alltid det samme: kjedelig.
Og slik ser det også ut når de henter ham. Han sitter og venter på dem, er aldri i lek, aldri i aktivitet.
De har tatt det opp med avdelingsleder mange ganger, men hennes svar er at han ikke er så flink til å ta initiativ og at «de skal lære ham det». For det trenger han å mestre, sier hun.
Når personalet snakker om situasjonen, snakker de om hvordan Kristian må endre seg, hva han må lære seg. Det er lite eller ingenting om...
