Kommentar: Mammakjeft – skal vi tåle det?

KORTVARIG IDYLL: Tre minuter etter at dette tilsynelatende harmoniske 17. mai-bildet ble tatt, brast idyllen. Foto: Privat

«Du burde aldri hatt barn!» Tilropet traff som et piskeslag der vi sto, barna mine og jeg, i finstasen på 17. mai. Foran oss: Tre bunadskledde eldre damer. Er det greit å kritisere mødre, bare fordi det er «i beste mening»?

Maren Wilberg Rostad er journalist i VG Familieklubben og tobarnsmor.

Det begynner allerede når babyen din ligger i magen. Liten som en fingernegl. Når du har gått ut med den gledelige nyheten om at du venter barn: Da er de på plass, «mammapolitiet».

 «Spiser du sushi? Det er vel ikke så lurt av deg?»

«Har du ikke gått på fødselsforberedende kurs?»

«Bor dere i byen? Men, det er jo ikke noe sted for et barn! Nei, nå er det best at du flytter på deg»

«Oi, så stor du er, må være flere inni der!».

Alternativt: «Oi, så liten du er! Spiser du nok?»

Folk passer på, og nøler ikke med å dele sin mening. Det er jo «godt ment»

Kjeft på fødestua

Og når babyen er ute, blir det bare verre. Jeg lå nesten to uker på sykehus etter at min datter ble født. Og jeg gjorde noe som kanskje var litt dumt, jeg lakket neglene.

Maren Wilberg Rostad. Foto: Privat
Og DER var den i gang, mammakjeften.

Sykepleieren som stakk nesen inn på rommet ble nemlig helt kraftig indignert da hun oppdaget hva jeg holdt på med: «Hva gjør du? Du ligger da vel ikke der og lakker neglene? Er du klar over hvor sterk duften er, det er skadelig for barnet ditt!» 

Hun hadde jo rett, det var nok ikke så lurt å lakke neglene på fødestua.

Men jeg tror ikke den dårlige samvittigheten jeg fikk etterpå sto i forhold til utblåsningen.

Det jeg gjorde var ikke så ille. Jeg ville bare se litt ålreit ut, der jeg lå i sykesengen som en vrengt vaskefille. Men jeg husker det godt fortsatt.

Annonse
Til deg som medlem:
Vis alle tilbudene

Hvordan jeg rødmet, stammet og stotret, unnskyldte meg og fikk dårlig samvittighet. Veldig ulikt meg, men det er ikke mye som kan få en kvinne til å føle seg så liten som det å bli beskyldt for å være en dårlig mor. 

Stoppet på gaten

les også
Knask eller knep eller momshaming?

Vel tilbake i mitt eget hjem, med min lille kolikkbaby, holdt jeg meg mest for meg selv. Hun likte ikke å ligge i vogn, og i hvert fall ikke på ryggen. En av de få gangene jeg våget meg ut, tok det ikke lang tid før mammapolitiet var på plass:

«Unnskyld at jeg stopper deg på gaten, altså, men du vet at det er livsfarlig for babyen din å ligge på magen? Hun kan bli kvalt og dø!»

Jeg visste at det ikke var farlig for henne å ligge på magen. Hun kunne løfte hodet selv, og legen hadde sagt det var greit, i og med at hun skrek konstant når hun lå på ryggen. Men det sa jeg ikke. Jeg sa bare «Ok, ok, ok, takk for informasjonen. Det var dumt av meg», og dyttet vognen hektisk foran meg. Ikke særlig høy i hatten. 

Siden har det gått slag i slag: 

les også
Kommentar: Ingen vet når farsdag er, og de som vet det bryr seg ikke

Visste du at du skal ta av skinnet på wienerpølsene så barnet ditt ikke blir kvalt? Eller at det bare er latskap å gi mat på glass, det er jo så enkelt å lage mat fra bunnen til babyen din? Eller at barn kan få kreft om de spiser fluortabletter?

Vel, jeg har i hvert fall fått vite det – eller i det minste fått høre det ... 

Dobbel standard 

Og når permisjonslivet er over, og man er tilbake jobb, ja, da er det bare å stålsette seg.

Selv har jeg jobbet en del turnus, hvilket innebærer noe helgejobbing, og iblant reising. Men det at man har en slik jobb, er noe man bør holde for seg selv når man har småbarn.

Spesielt egne mødre, svigermødre, tanter og kvinner i litt høyere alder nøler sjelden med å si hva de mener om dette: 

«Det blir interessant å se hvordan det går med barna, når de har en så fraværende mor.»

«Det er jo uheldig at du er så mye på farten. Barna må jo lure på hvor mor er hele tiden.»

«Du får vel se deg om etter noe annet, det er jo ikke bra å ha en jobb som stjeler så mye av tiden din.» 

Det at barnas far hadde en jobb som innebar at han bodde i utlandet fra mandag til fredag, var det ikke mange som reagerte på.

Det er andre regler som gjelder for mamma.

Jevnaldrende damer er mer subtile i sin kritikk. Her er kommentarene mer av typen: 

«Så heldig du er som er så mye på farten. Men når ser du egentlig barna dine?», etterfulgt av en falsk latter. 

«Jeg er jo alltid sammen med barna, vet du – for en drøm å ha så mye alenetid som deg!»

Aaaerghhh! Jeg skjønner hva dere forsøker å si!

Mammakoden

Det er visst også en egen kleskode for mødre. Det var jeg ikke klar over, før det ble påpekt på hytta i sommer (igjen av matriarkene i familien).

«Når man har fått barn er det kanskje greit å kle litt mer på seg. Så små bikinier blir feil på en tobarnsmor.»

Jaså, sier du det, du. Vel, det tror jeg at jeg blåser ganske langt i. 

Bunadsmafiaen

les også
«Når kan jeg få min egen mobil?» ... «Aldri!»

Men det toppet seg altså på 17. mai i fjor. En stor, stor dag, som barna hadde gledet seg til lenge. Jeg også. Jeg var alene med de to små, og sto opp grytidlig, fikk på bunader, serverte koselig frokost og alt man gjør denne dagen. 

Etter lunsjen på Ekebergrestauranten, der jeg hadde fullt opp med å få barna til å sitte på stolen, ikke legge alle steinene de hadde samlet på de hvite dukene og ikke slåss, var vi endelig ferdige og på vei hjem, da minstemann satte av gårde på sparkesykkelen sin ned bakken utenfor restauranten.

Jeg løp etter, men ikke fort nok. Opp bakken kom en bil, ned bakken suste sønnen min. Bilen kjørte sakte, og hadde full kontroll, men jeg ble redd og ropte ut, og gutten min syklet i grøften.

Ingen skade skjedd, men så kom angrepet. De tre bunadskledde, eldre damene i veikanten hadde fått med seg nestenulykken, og var dypt sjokkert. 

«Du må passe på ungen din!»

«Hva er det du holder på med! I alle dager, det er det verste jeg har sett! Han holdt på å bli påkjørt!»

«Det går da ikke an! La ham kjøre ned bakken sånn, en så liten gutt. Du skulle skamme deg!»

Og så det siste stikket: 

«Du burde aldri hatt barn!»

Jeg vet ikke hva det er som får tre ukjente kvinner til å si noe så slemt. Min 17. mai ble ødelagt der og da. Jeg ble lei meg, og jeg ble rasende.

Heldigvis hadde jeg med meg min egen mor, som etter den påfølgende meningsutvekslingen med bunadsmafiaen på 70 klarte å roe meg ned og dro oss med videre.

Men dagen hadde fått en bitter ettersmak. Til og med barna ble påvirket. På vei hjem stoppet de flere ganger og klemte meg og sa at «du er den beste mammaen i verden».

For det påklistrede smilet mitt lurte ingen. Jeg ble bare så lei meg. Ingenting sårer mer enn å høre at du er en dårlig mor. 

Vi vet

Jeg vet at jeg ofte feiler. Jeg burde løpt fortere da jeg forsøkte å nå igjen sønnen min på sparkesykkelen. Jeg gir dem for mye is.

Noen ganger blir jeg altfor sint, og jeg glemmer at det er turdag i barnehagen både titt og ofte. Jeg sjekker ikke barnehage-appen hver dag, jeg glemmer regntøy.

Vi burde gått mer på langrenn. 

les også
Kommentar: En fødselsomsorg på dugnad

Vi googler, vi stresser, vi trøster, vi oppdrar, tenker og grubler på hva vi kan gjøre for å skape fine og gode mennesker av barna våre. Vi prøver, og jeg tipper mange som meg føler at de ikke alltid strekker til. 

Det er få som dømmer seg selv så hardt som mødre. Vi trenger ikke andre til å fortelle oss om alt vi gjør feil.

Det meste vet vi godt selv.

Bli medlem i Familieklubben (helt gratis!) og les flere spennende saker på Familieklubben.no

Følg også Familieklubben på Facebook

Gard Steiro

Ola E. Stenberg

Maren Wilberg Rostad

Stella B. Oskarsdottir Wehrmann

Verdens Gang AS

E-post: familieklubben@vg.no
Sentralbord: 22 00 00 00

Personvernerklæring og informasjonskapsler (cookies)

Kopiering av materiale fra VG Nett for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale