Kommentar: Kjærlighetsmåneden februar? Du kødder med meg?

FØR MORSDAG-BLUES ...: Men så fikk VG Famileklubbens journalist Maren Wilberg Rostad en aldri så liten overraskelse. Foto: Trond Solberg, VG

Familieklubbens Maren Wilberg Rostad følte seg bitter og selvmedlidende foran morsdagen. Så fikk hun seg en liten vekker.

Maren Wilberg Rostad er journalist i VG Familieklubben og tobarnsmor.

«Februar er kjærlighetsmåneden». Nyhetsbrevet popper opp i innboksen min. Kjærlighetsmåneden, virkelig? Kødder dere med meg?

«Lag en salat med hjerter til valentinsdagen», leser jeg. Mhmm ... Syns jeg ser at jeg får servert en salat med reddiker kuttet som hjerter på valentinsdagen.

Men morsdagen, morsdagen er MIN dag! Eller forresten, de seks morsdagene som har kommet og gått siden jeg ble mamma har vært høyst forglemmelige.

Ikke så mye som en kopp te på sengen. Nada, niente, null, nix og nothing! Jeg har ligget under dynen, med et håpefullt smil om munnen, og ventet på overraskelsen. Forgjeves.

Men jag är inte bitter.

Bare litt.

Mye vil ha mer

les også
Kommentar: Den mentale skolesekken

Bursdagen min er ikke lenger viktig. «Barna får jo så mye gaver». «Du er stor du nå, Maren. Du har jo alt du trenger». Feil. Det har jeg ikke. Jeg har ikke den vesken som er på salg på Høyer. Og jeg har ikke det fine settet i lammeull som hadde passet perfekt som kosedress. Eller den perfekte kjolen til bryllupet jeg skal i neste helg.

Og jeg kunne trengt en massasje. Ifølge kiropraktoren min er kroppen min en sammenfiltring av harde strenger som presser hjertet mitt fast så jeg er konstant kortpustet. En massasje med litt rolig musikk i bakgrunnen hadde gjort seg.

Annonse
Til deg som medlem:
Vis alle tilbudene

Du må eller for å se dette tilbudet.

Les også: Disse navnene troner på navnetoppen

les også
Kommentar: Derfor ble årets familieferie på elsykkel

Spør du meg bør man kutte litt ned på gavene til barna og iblant gi noen til de voksne i stedet. Barna får FOR mye, jeg får FOR lite! I julen får jeg heller ingenting. Eller, jeg fikk gave av mor. Nuppefjerner. Jo da. Takk, mamma.

Usympatisk og bortskjemt

Ok, så merker du hvordan bitterheten siver ut mellom linjene her. Usympatisk er det, jeg vet det. Bortskjemt, kravstor og utakknemlig for alt jeg tross alt har, er jeg. Men jeg syns faktisk jeg fortjener å bli satt pris på iblant.

Jeg strekker meg så langt jeg bare klarer for å prestere på alle områder her jeg sitter med laptopen klokken elleve på kvelden og jobber. (Jeg rakk ikke alt jeg skulle gjort på jobb fordi jeg måtte rekke barnehagen, og så ville ikke ungene sove. Og da de endelig roet seg måtte jeg sette inn i maskinen og finne frem ski og støvler til skidag i barnehagen og forberede matboksene.) 

Uansett, mens jeg sitter her i sofaen og skriver, ser jeg med et halvt øye på Netflix-serien «Rydding med Marie Kondo». Det er ganske kjedelig, men jeg gjør det fordi Marie Kondo sier man blir en bedre forelder om man får harmoni og orden i hjemmet.

les også
Kommentar: Etter sommerferien-blues

Bretter du klærne i et rektangel, og kaster alt som ikke gir deg lykkefølelse, vil du få det godt og kanskje også få litt lengre lunte og ikke klikke i vinkel fordi det er kaos på badet eller fordi noen har klint slime inn i det fine teppet.

Når naturen kaller

Derfor fortjener jeg noe jeg også – fordi jeg prøver så hardt å være bra. Jeg ser på kjedelige ryddeprogram og leser bøker om mindfulness for barn og hvordan gjøre slåssing om til lek.

Jeg tåler at jeg altfor ofte må tisse bak en av bilene på parkeringen utenfor barnehagen, fordi jeg ikke rekker å tisse før jeg løper fra jobb, og jeg kan ikke låne doen i barnebagen fordi de er i ferd med å stenge når jeg kommer heseblesende. Og alltid kommer det noen forbi når jeg sitter der på huk i min egen fornedrelse.

Men det går greit, jeg rakk i hvert fall barnehagen.

les også
Kommentar: Vi skulle til Maldivene. Det ble heim til mor.

I natt sov jeg i sengen til sønnen min. Alene. Han er en meter lang. Min egen seng ble invadert, små armer og bein overalt. Jeg ville ikke ville vekke noen, og fordi jeg er liten av vekst, får jeg plass i den sengen. Hvis jeg ligger i fosterstilling. Og det gjør jeg gjerne.

Lykkefølelsen

Det er ikke det at jeg ikke elsker å være mamma, men en gang iblant hadde det vært godt å bli sett litt selv også, og ikke bare være den som ser.

Morsdagen hadde vært en perfekt anledning. Eller valentinsdagen ... 

les også
Hva er vitsen med skilt som dette?

Det er nå jeg ser det. Jeg er i ferd med å avslutte dagen, og befinner meg nede på gulvet inne hos datteren min, der jeg skal brette buksene hennes tre ganger (ifølge Marie Kondo er dette den beste brettemetoden). 

Noen små kort. Først ser jeg noen som er klusset over. Så et som ikke er det, halvveis gjemt under puten til datteren min. 

Et hvitt kort med barnlig håndskrift: «Til Mamma på valentinsdagen. Jej elsker dej men tak at du jør så mange ting får mej».

Tårene triller. Det nydeligste kortet jeg har fått i mitt liv. Denne lykkefølelsen trumfer å brette klær i rektangler. Hvem bryr seg om massasjer og Chloé-vesker nå?

REDDET DAGEN: Noen ganger er et par linjer nok. Foto: Privat

Men vent litt. 

«Takk for at du gjør så mange ting for meg»? Hm ... er det mine ord hun kopierer? Hun har nok hørt den der før. Muligens med høy og skingrende stemme, på grensen til raseri.

Aldri så galt, kanskje, da har det i hvert fall nådd inn. Og uansett fikk jeg kjærlighetsdosen jeg trengte, kjærlighetsmåned eller ei.

Det var det som skulle til.

Bli medlem i Familieklubben (helt gratis!) og les flere spennende saker på Familieklubben.no

Følg også Familieklubben på Facebook

Gard Steiro

Ola E. Stenberg

Maren Wilberg Rostad

Stella B. Oskarsdottir Wehrmann

Verdens Gang AS

E-post: familieklubben@vg.no
Sentralbord: 22 00 00 00

Personvernerklæring og informasjonskapsler (cookies)

Kopiering av materiale fra VG Nett for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale