Når mor eller far blir alvorlig syk: – Viktig å være ærlig

NÅR MAMMA HAR KREFT: Une Hanekamhaug går gjennom kreftbehandling. Målet for Une og samboer Morten Strand har vært å opprettholde en mest mulig normal hverdag for barna Magnus og Maja. Foto: Rigmor Sjaastad Hagen

Da Une Hanekamhaug (37) fikk påvist kreft, var hennes første tanke: «Hvordan skal vi si dette til ungene?» 

Vi møter Magnus (12), Maja (9), mamma Une Hanekamhaug (37) og pappa Morten Strand (39) hjemme i Isfjorden i Rauma. Det har gått rundt et halvt år fra Une fikk påvist ondartet brystkreft, etter å ha oppdaget en kul i høyre bryst i juni 2018. 

– Jeg tenkte først at det ikke var så farlig, og fikk time til mammografi i september. Derfra ble jeg henvist videre til ultralyd og biopsi, forteller Une Hanemamhaug. 

– Søkk i magen

4. oktober reiste hun sammen med samboer Morten til sykehuset i Molde for å få vite resultatet av prøvene. Og fikk servert nedslående nyheter. 

– Ondartet kreft. Det er en alvorlig diagnose å få. Det ga et skikkelig søkk i magen da legen bekreftet det vi fryktet, sier Morten.

– Det var tøft. Kreften var en såkalt grad 1, som gir god prognose. Senere viste det seg at jeg hadde spredning til lymfeknuter, sier Une.

VALGTE ÅPENHET: – Vi satte oss rundt bordet med barna, og fortalte det vi visste om kreften og behandlinga, forteller Une Hanekamhaug. Foto: Rigmor Sjaastad Hagen
 

Viktig med ærlighet 

Maja og Magnus ble dermed to av 3.500 barn og unge under 18 år som årlig opplever at en av foreldrene får kreft. (Se fakta nederst i saken.)

Annonse
Til deg som medlem:
Vis alle tilbudene

Du må eller for å se dette tilbudet.

Une og Mortens første spørsmål til legen var: Hvordan skal vi si dette til ungene? De ble anbefalt å være ærlige.

les også
Ikke fallende oppslutning om barnevaksinasjon i Norge

– Vi satte oss rundt bordet med barna, og fortalte det vi visste om kreften og behandlingen. Det innebar også at vi var tydelige på at dette kommer til å gå bra. Det har vært holdningen hele tiden. Prognosene er gode, sier Une. 

– Hva tenkte dere da mamma fortalte om sykdommen?

– Jeg ble redd, for jeg tenkte på kreft som en sykdom man kommer på sykehus av. Så havner man i koma og dør. Men jeg har lært at kreft ikke alltid er så farlig, sier Magnus.

Les også: Slik beskytter du barna mot påskesolen

Ikke alene

– Mamma og pappa sa det skulle gå bra, og jeg trodde på det. Jeg tenkte mest på hvordan det var for mamma, for hun hadde tårer i øynene, og jeg trodde hun var lei seg. Men så sa hun at hun var lei seg for vår del, sier Maja.

Maja og Magnus har også en i vennekretsen som har en mor med brystkreft. Det hjalp å vite at de ikke var alene.

– Alle i klassen fikk «sjokk» da jeg fortalte det. De tenkte kanskje det samme som jeg gjorde til å begynne med. At kreft alltid betyr at man kommer til å dø, sier Magnus. 

MISTET HÅRET: At mammas hår forsvant ble vanskelig for sønnen Magnus. – Det var helt forferdelig å se på da hun skulle klippe seg. Jeg måtte bare gå ut av rommet, forteller han. Foto: Rigmor Sjaastad Hagen

Ble med på cellegiftbehandling

Behandlingsforløpet var først operasjon, deretter cellegift, så strålebehandling og hormonbehandling. På grunn av spredningen, måtte hun operere to ganger. 

Da cellegiften var i gang, fikk ungene være med på sykehuset. Dette for å unngå at de så for seg situasjoner som ikke var reelle.

les også
Når skolebarnet tisser i sengen

– Jeg trodde mamma fikk en sprøyte, og at det var fullt av leger med munnbind rundt henne når hun skulle få cellegift. Men der satt hun i en skinnstol og drakk kaffe. Det var fint å se at det ikke var skummelt, sier Magnus. 

Maja har snakket med helsesøster på skolen for å lufte tankene av og til. Det har vært fint. Dessuten har hun skjønt at strålebehandling ikke var som hun så for seg. 

– Helsesøster viste meg at det var usynlige stråler, sier Maja.

Une forteller at hun tålte cellegiften bra.

– Selvsagt var det dager jeg var mer uggen og tungpustet, sier Une. 

– Og så var du gretten noen ganger, skyter Magnus inn.

Allerede etter første cellegiftbehandling, begynte Unes hår å løsne. Det lange, røde, krøllete håret måtte av. 

At mammas hår skulle forsvinne ble et synlig bevis på at hun var syk. Akkurat det var tøft for Magnus.

les også
– Det føltes som om hele verden raste sammen

– Jeg ble lei meg. Jeg ville ikke se mamma skallet. Håret har alltid vært kjennetegnet til mamma. Det var helt forferdelig å se på da hun skulle klippe seg. Jeg måtte bare gå ut av rommet, sier Magnus.

OPTIMIST: Une er i sluttfasen av strålebehandlingen når VG Familieklubben møter familien. Til påske er behandlingen ferdig, og familien er optimistisk. – Jeg har alle marginer på min side, sier Une Hanekamhaug. Foto: Rigmor Sjaastad Hagen

Åpenhet og normalitet

Åpenheten overfor ungene har vært viktig. Men samtidig har det vært riktig og viktig for familien å leve så normalt som mulig. Une er sykemeldt fra jobben som avdelingsleder på Isfjorden skole, hvor barna går i 3. og 6. klasse. 

– Det er mange på skolen som spør hvordan det går med mamma, sier Maja, og konkluderer med at det er fordi de bryr seg. 

– Dere barna har hatt overraskende lite spørsmål, og har taklet det veldig bra, sier Une til barna. 

– Det kunne fort preget oss mer at Une er syk. Hun har jo en alvorlig sykdom, sier Morten. 

– Alle marginer på min side

les også
Tannlegene med flere bekymringsmeldinger om barn

Une er i sluttfasen av strålebehandlingen når vi møter familien. Til påske er behandlingen ferdig. Hormonkuren skal hun gå på i mange år, den skal bidra til å få henne i overgangsalderen, og forhindre tilbakefall.
 
– Har dere fått noen indikasjoner på hvordan behandlingen har virket?

– Ikke ennå, men jeg har alle marginer på min side, sier Une, som har vært bevisst på å være fysisk aktiv under behandlingen. 

– Jeg er overbevist om at det at jeg har fortsatt å gå toppturer, jogge og gå på ski har vært medvirkende til at jeg har følt meg så bra under behandlingen. Det er også en god atspredelse med fysisk aktivitet, sier Une. 

– Foreldre må snakke om det

Anne Kristine Bergem. Foto: Eivind Mo Andreassen

Psykiater og førstelektor ved OsloMet, Anne Kristine Bergem, har skrevet bøkene «Da pappa fikk kreft» og «Når barn er pårørende». Hun mener åpenhet rundt alvorlig sykdom er essensielt.
 
– Åpenhet har avgjørende betydning for barna i en situasjon der en av foreldrene er syke. Foreldrene må klare å snakke om det som skjer, mens det skjer, sier Bergem.

– Hvorfor er dette viktig?

les også
Fødselslegen: Ikke glem barselgrøten

– Barn får bekymringer, de blir redde for at foreldrene skal dø, de får fantasier. Hvis foreldrene ikke tar initiativet til å snakke om sykdommen, kan barna tolke det dit hen at dette er for vanskelig å snakke om. Dermed lar de også være å spørre, for å skåne foreldrene. Men barna trenger et språk for det som skjer, sier Bergem. 

Konkret informasjon

Det å invitere barna inn på sykehuset og i behandlingssituasjoner er en riktig tilnærming, mener Bergem.

– Jo yngre barna er, jo mer konkret informasjon trenger de. Det er trygt for dem å vite hvordan sykehuset ser ut, hvordan mamma eller pappas rom ser ut, om sykepleierne er snille, om forelderen får god mat.

Slike detaljer kan det være fint for barn å få vite mer om, for da har de et bilde i hodet sitt som gjør usikkerheten i en ellers usikker situasjon litt mindre, mener Bergem. 

– Fantasiene er ofte verre enn virkeligheten. Samtidig kan de se fæle ting på sykehuset. Da er det godt å oppleve det i en trygg setting, sier Bergem. 

Må få vite – uansett prognose 

Når en av foreldrene har alvorlig sykdom, uansett prognose, er det viktig å informere voksenpersonene på ulike arenaer i barnas liv. 

les også
Pappasjokket

– Barn av syke foreldre må møte trygge, gode voksenpersoner som kan vise forståelse for at barnet kan være sint eller lei seg. Å få anerkjennelse for det som er normale følelser i en vanskelig situasjon, er trygt og godt for barna, sier Bergem.

Også i situasjoner der sykdommen har dårlig prognose, er det avgjørende at barna får informasjon og møter åpenhet hos foreldrene. 

– Barna må få vite det, også om mamma eller pappa kommer til å dø. Døden er en del av livet, også barns liv. Hvis man lar være å fortelle det for å skåne barna, vil tilliten kunne bli satt på spill.

les også
PTSD etter fødsel ikke uvanlig

Kommentar: Alle barn kjenner noen med kreft. Vi må hjelpe dem å snakke om det

FAKTA: 

  • Over 34.000 barn og unge under 18 år har en forelder som har eller har hatt kreft.
  • Hvert år opplever nesten 3.500 barn og unge under 18 år at en av foreldrene får kreft 
  • De vanligste kreftformene som rammer barnefamilier er brystkreft, testikkelkreft, hudkreft, tarmkreft og livmorhalskreft.
  • Rundt 700 barn og unge under 18 år vil miste en forelder av kreft i løpet av ett år, og det er mer vanlig å miste en far enn en mor.
  • Kreftforeningen arrangerer Treffpunkt, møteplass for barn og unge som pårørende og etterlatte nesten 40 steder i landet. Treffpunkt er for barn og unge mellom 6 og 16 år som har alvorlig sykdom i familien, eller som har opplevd at noen som står dem nær er død.

Kilder: Kreftregisteret og Randi Værholm, spesialrådgiver Kreftforeningen

Bli medlem i Familieklubben (helt gratis!) og les flere spennende saker på Familieklubben.no

Følg også Familieklubben på Facebook

Gard Steiro

Ola E. Stenberg

Maren Wilberg Rostad

Stella B. Oskarsdottir Wehrmann

Verdens Gang AS

E-post: familieklubben@vg.no
Sentralbord: 22 00 00 00

Personvernerklæring og informasjonskapsler (cookies)

Kopiering av materiale fra VG Nett for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale

For å fortsette må du først eller .