Barn som får angst: – Du blir så maktesløs som forelder

Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB scanpix

Tre mødre, tre barn med angst. Tre historier om barn som trengte hjelp – og som fikk det. – Det kan være farlig å se an situasjonen for lenge, sier barnepsykolog.

Mødrene som vi i denne saken har snakket med om deres barn med angstutfordringer, ønsker å være anonyme av hensyn til barna. VG Familieklubben kjenner identiteten deres, men vi har gitt dem og barna deres andre navn i denne artikkelen. 

– Barn er født engstelige, pleier jeg å si. De har en medfødt angst i seg for å bli forlatt, sier barnepsykolog og forfatter Elisabeth Gerhardsen. 

Men det er ofte vanskelig for foreldrene å vite hva som er normal grad av engstelse og hva som er et problem. En måte å avgjøre det på er å se på barnets oppførsel generelt, mener Gerhardsen.

Elisabeth Gerhardsen. Foto: Anna-Julia Granberg, Blunderbuss

– Så lenge barnet ikke blir stoppet av angst går det som regel greit. Men hvis angsten har bitt seg fast på mange områder, bør man søke hjelp, sier hun.

les også
Advarer mot drikkeflaske for barn

For Stine var dette tilfellet med hennes seks år gamle datter Lina. Angsten hadde ikke bare bitt seg fast, men eskalert med årene. Etter hvert fikk hun diagnosen sosial angst og selektiv mutisme. Sistnevnte betyr at hun bare snakker med de hun kjenner. 

– Vi merket det fra da hun var baby. Hun var veldig knyttet til oss og ville ikke gå til andre. Da hun var 10 måneder, satt hun ofte på fanget til en av oss med hendene foran ansiktet og ville ikke se på noen. Da hun var 2–3 år ville hun ikke se på besteforeldrene engang, sier Stine. 

Annonse
Til deg som medlem:
Vis alle tilbudene

Du må eller for å se dette tilbudet.

Det var vanskelig for Lina å starte i barnehage. De voksne fikk dårlig kontakt med henne. Hun klarte nemlig bare å prate med barn på hennes egen alder, men ikke med voksne. Ingen ord, ingen øyekontakt. Det som kunne virke som en bekymret jente, var egentlig en med angstlidelser.

Les også: – Plutselig var det ikke bare angsten jeg kjempet mot, men også mamma

Angst vs. bekymring

Willy Tore Mørch er også barnepsykolog. Han sier at forskjellen på angstlidelse og å være bekymret er to svært forskjellige tilstander:

Willy Tore Mørch. Foto: UiT

– Å være bekymret går ut på at man forutser at uheldige eller problematiske hendelser kan opptre, som at man tenker at man ikke rekker flyet når man sitter i en taxi på vei til Gardermoen. Angst er noe helt annet. Det er en følelse om at man er i fare og ikke har noen muligheter til å avverge det. Man er hjelpeløs, sier Mørch. 

Noen er mer nervøse enn andre, også når det gjelder små barn. Et barn som har vært litt ekstra bekymret og nervøs fra fødselen vil lettere kunne få angst enn andre, ifølge Mørch.

les også
Forbrukerrådet advarer mot populær leke

– Alt vi gjør er en kombinasjon av genetiske forutsetninger og erfaringer. Noen barn er født mer tøffe og robuste, hvor det skal mye til for å få angst, mens andre som er mer nærtagende tåler mye mindre før de reagerer følelsesmessig, sier han. 

Gerhardsen er også enig i at noe er genetisk, men legger til at sosial arv har mye å si: 

– Hvis foreldrene selv er engstelige og ofte advarer og bekymrer seg, smitter det veldig lett over på barnet. Selv om foreldrene prøver å ta seg sammen og ikke vise sin engstelse, er det ikke til å unngå at barna merker noe, gjennom foreldrenes kroppsspråk. Kommer det en hund og foreldrene blir helt stive, oppfatter barnet det. På den måten lærer man bort å være redd, selv om man prøver å unngå det, sier hun.

Barn og angst: Gode råd til foreldre og barn

Mangler repertoar for å håndtere angst

Symptomene på angst hos barn er stort sett er det samme man kan se hos voksne, ifølge Mørch. 

les også
Hva er hånd-, fot- og munnsykdom?

– Kraftig og panikkaktig gråt er typisk for små barn, men ellers ser man de samme fysiologiske reaksjonene som hos voksne, som skjelving og økt hjerterate. Forskjellen er at barn ikke har noe repertoar for å kunne dempe angsten, sier han. 

Idas åtte år gamle datter Karoline fikk diagnosen følelsesmessig forstyrrelse for bare noen måneder siden. Hun er et følsomt barn med stor irrasjonell frykt. Når hun får angst, gråter hun veldig og hyperventilerer. Dette kan vare i nesten en time, flere ganger i uken.

– Hun må få løse ting på sin egen måte, ellers blir det enda mer gråting og hyling. Hun tåler tidsstress veldig dårlig, så det kan være vanskelig om morgenene før skolen, sier Ida.

Hun legger til: 

les også
Ny forskning: Foster tar ikke skade av mors svangerskapsdepresjon

– Jeg blir veldig lei meg på hennes vegne. Du blir så maktesløs som forelder. Når barnet mitt ikke har det godt, gjør det fryktelig vondt. Jeg vil bare ta det vekk fra henne og fikse det, men det kan jeg ikke. 

Les også: Slik håndterer du separasjonsangst hos barn

Taklet ikke forandringer

Karoline er adoptert, og har hatt en sterk frykt for å miste Ida helt siden hun var liten. Etter hvert fikk hun angst for å skille seg ut, og taklet ikke forandringer i hverdagen. 

les også
Logg på, du skal få et barn!

Eksperter har konkludert med at hun er veldig sårbar, og at mange nye inntrykk vil generere angst. De vet ikke hvorfor. Den kan være medfødt, eller ha oppstått gradvis. Ofte er det vanskelig å avgjøre dette. 

Men hvis angsten ikke er medfødt, er et av de viktigste symptomene at barnet oppfører seg annerledes, ifølge Mørch. 

– Hvis det vanligvis er aktivt, ler og leker, kan det plutselig blir veldig stille og innesluttet når det har angst for noe som skal komme. Og barn som er stille og rolige kan bli hyperaktive og urolige av samme grunn, legger han til. 

Les også: 15 tips til foreldre om barn og depresjon

Raserianfall

les også
Fødselslegen: Er du for gammel til å få barn?

Dette skjedde med Annes datter. Mari var syv år da hun begynte å bli sint. Fryktelig sint. Hun kunne plutselig få kraftige raserianfall, overreagere og skrike stygge ord uten at foreldrene visste hva som var galt.
 
– Hun slo oss, sparket og skrek så fælt at hun ble helt hes. Jeg tror hun ikke helt visste hva hun gjorde. Hun er egentlig livredd, og glemmer etterpå hva hun har sagt og gjort, sier Anne. 

Mari er nå ni år og har fått diagnosen OCD. Hun har blant annet angst for bakterier og bruker masse energi på å ikke ta på dørhåndtak, passe på at klassekameratene vasker seg på hendene, og vil aldri holde noen i hånden – ikke engang mammas hånd. 

Hvis hun ikke fikk sneket med seg Antibac turte hun ikke å være med på klassetur. Hvis ikke alle vasket hendene før middag ble det panikk og raseri.

– Jeg trodde ikke at små barn kunne ha såpass mye i seg, for å si det sånn, sier Anne.

Men selv om raseriutbruddene kunne oppstå ofte, kjeftet de ikke på henne. 

les også
Forbrukerrådet advarer mot energidrikkonsum blant unge

– Hun er livredd og klarer ikke å sette ord på det. Når hun skriker, banner og kaster ting på oss, går vi bort til hun har roet seg ned. Så går vi heller tilbake etterpå og snakker med henne om hvorfor hun ble så sint, sier Anne. 

Ikke bli hissig 

Raseriutbrudd kan være forvirrende for foreldre, som kan misforstå situasjonen og se på angstanfall som trass.

– Å bli sint på barnet eller bebreide det når det har angst er noe man absolutt ikke må gjøre, sier Mørch og legger til:

les også
15 tips til foreldre om barn og depresjon

– Det er aldri barnets feil, det er omgivelsene som setter barnet i angst. Hvis de som skal skape trygghet, skaper utrygghet isteden, kan det være veldig farlig for barnets psykiske utvikling, sier Mørch.

At foreldre kan bli irritert på barnet når det har angst, er også noe Gerhardsen har lagt merke til.

– Barn som har angst tør gjerne mye mindre enn jevnaldrende, er mer klamrete på deg som forelder og vil ha deg fysisk nærmere enn du tenker er nødvendig, sier Gerhardsen. 

Hun forteller at de kan unngå situasjoner, som en klassetur eller en overnattingsfest, fordi de har angst. 

les også
Ny UNICEF-rapport varsler alarmerende økning av meslinger

– Jeg har sett foreldre bli svært oppgitt over barnet når det er litt «pinglete» eller gjør ting annerledes enn de andre barna. Det bør være en balansegang på å ikke støtte opp angsten, men heller ikke avfeie den og bli sint.

Farlig å vente for lenge

At barnet har trygge voksne rundt seg til å snakke med, er spesielt viktig, ifølge Mørch.

– Foreldre må først og fremst ta barnet for seg og snakke om hva som uroer det. Og de skal ha trøst og omsorg. Hvis foreldrene ikke finner ut av det, og barnet fortsetter å vise tegn på at noe er galt, må man søke hjelp, sier Mørch. 

Gerhardsen legger vekt på at man aldri bør nøle med å søke hjelp. 

les også
Dette bør du ha i reiseapoteket

– De fleste kommuner har en lavterskel psykologtjeneste, som skal jobbe med problemer hos barn. Det kan ofte holde med at de voksne får råd. Det er sjelden det føles som en belastning for barnet om det bør være med til samtaler, sier hun. 

Hun legger til:

– Men man bør ikke vente og se an altfor lenge – å gå med angst over lang tid er ubehagelig for barnet, men det kan også få konsekvenser over tid. 

Ikke lett å søke hjelp

Mødrene som VG Familieklubben har snakket med, har rost spesialhelsetjenestens BUP for å ha hjulpet dem med å takle angsten til barna. Men det var ikke like lett for alle å oppsøke hjelp.

– Det var tøft. Samboeren min lurte på om det var vår feil, om det var noe vi hadde gjort. Han slet veldig med å gå til BUP i begynnelsen fordi han var redd for hvordan Lina ville reagere. Han ville vel egentlig ikke at hun skulle få noen diagnose, for man vil ikke at det skal være noe galt med barnet sitt. Men etter at vi hadde fått hjelp av BUP var han veldig fornøyd. Lina ble hørt og sett på en helt annen måte, sier Stine. 

Også Anne er glad for at de oppsøkte hjelp tidlig.

– Jeg kan nesten ikke tenke meg hvordan det hadde vært om vi ikke hadde tatt tak i dette. Før var jeg på gråten nesten hele tiden. Jeg tror at Mari hadde vært ekstremt frustrert og hatt det vanskelig. Hun hadde gått glipp av ting på skolen fordi hun hadde fokusert så mye på angsten.

Hun legger til:

– Jeg snakket med Mari før jeg oppsøkte hjelp, og spurte om hun hadde lyst til dette. Det ville hun, og sa «nå må du hjelpe meg». Jeg svarte at det skal jeg love deg at vi skal. 

Bli medlem i Familieklubben (helt gratis!) og les flere spennende saker på Familieklubben.no

Følg også Familieklubben på Facebook

Gard Steiro

Ola E. Stenberg

Maren Wilberg Rostad

Stella B. Oskarsdottir Wehrmann

Verdens Gang AS

E-post: familieklubben@vg.no
Sentralbord: 22 00 00 00

Personvernerklæring og informasjonskapsler (cookies)

Kopiering av materiale fra VG Nett for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale