Slik håndterer du utagerende barn

Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix

Slag og spark, skriking og skjellsord. Barnet har gått i lås og raseriet har overtatt. Hva gjør du i slike situasjoner?

«Han er helt umulig, den ungen der. Klarer aldri å sitte i ro, og frekk er han også. Stakkars foreldre!»

Vi har alle hørt om dem, og vi har alle møtt dem. Barna som på mange måter irriterer oss. De vi titter skjevt på og diskre kommenterer til sidemannen. Barna som ikke oppfører seg på skoleavslutningen og som ikke passer inn i den forventede «sånn skal man være»-boksen når de på ulikt vis utagerer utover det vanlige.

les også
– Ikke tving barna til å si unnskyld

De kan snakke godt for seg, og forstår det du sier, men klarer ikke sitte i ro, de rekker tunge og roper skjellsord hvis de ikke vinner i spill, eller de går helt i lås dersom de ikke får ta på seg klærne i sin rekkefølge.

Men hvordan skal vi møte dem? Hvordan skal vi unngå at møtene med disse barna ender i et inferno av kjefting, skriking og dårlig stemning?

Følelsesmessig berg og dalbane

Stian Lorentzen. Foto: Privat
– Utagerende barn er vanligere enn vi tror, og en av hovedårsakene til at mange føler at de mislykkes som foreldre, sier Stian Lorentzen.

Lorentzen er spesialpedagog med ekspertise på atferd. Til daglig jobber han i Stendi, avdeling barnevern. Med over femten års praksis i skoleverket, barnevern og som fosterforelder har han møtt mange av disse barna, men også veiledet frustrerte lærere, barnehageansatte og ikke minst utslitte foreldre.

– Felles for disse barna, er at følelsene deres har ekstreme svingninger og dermed havner de stadig utenfor toleransevinduet, altså sonen» hvor man fungerer normalt emosjonelt. Dette fører til at de kan ha et atferdsmønster og en oppførsel som oppleves som uforståelig for de rundt, sier Lorentzen. 

Annonse
Til deg som medlem:
Vis alle tilbudene

Du må eller for å se dette tilbudet.

Gjenkjennelig dramaturgi

Utbruddene er voldsomme og kan komme som lyn fra klar himmel. Ofte kan de ha sitt utspring i de mest hverdagslige og irrasjonelle ting, som at en bukse som ble lagt til vask kvelden før ikke er vasket, eller at det er tomt for Nugatti. 

Det er få ting som røsker heftigere i de emosjonelle triggerpunktene hos en mor eller far enn når arvingen presenterer en oppvisning i selektiv hørsel, trass og munnbruk. Og motreaksjonen er som regel sinne og høylytt kjefting. 

Lorentzen sier at dette er nok en dramaturgi mange kjenner seg igjen i. Frustrasjonen tar rett og slett overhånd. Barna blir slitne, foreldrene blir slitne, og toleransegrensen for begge parter minsker for hver gang.

Så hvordan skal man unngå å bli den voksne som står og roper tomme trusler til en stengt dør? Ifølge Lorentzen er løsningen å vente. Så enkelt, men samtidig så utrolig vanskelig.

Behold roen

les også
Søvn: - En uthvilt familie er en glad familie

Så langt det lar seg gjøre bør disse barna få avreagere selv, uten at de trigges utenfra. Dette er selvfølgelig dersom det ikke er fare for at de skader seg selv, andre eller inventaret. Da må man selvfølgelig gripe inn. 

Lorentzen påpeker at når barn ikke klarer å regulere seg selv, er viktig at de voksne tar ansvar og hjelper dem. Først og fremst med å innhente kontrollen der og da, så med å finne metoder som gjør at barnet etter hvert kan klare å regulere seg selv.

Men: Det beste man kan gjøre mens det står på, er å være til stede rundt barnet og forholde seg rolig. Man vil ifølge Lorentzen ikke få til noen løsning med noen så lenge de er utenfor toleransevinduet sitt.

les også
Archie på toppen av navnelisten

– De er rett og slett ikke i stand til det akkurat da. Dette er en vond situasjon for barna, men det gir en trygghet at de ser at den voksne er der, selv om de mest sannsynlig ikke ytrer det der og da, sier Lorentzen. 

Trikset er å lukke ørene for ukvemsord og banning, og la være å svare før barnet har roet seg ned.

– Disse barna vet rett og slett ikke hvordan de skal håndtere det som ikke går slik de har tenkt, og går derfor i lås. De fleste av oss har «verktøy» som gjør at vi håndterer at det skjer endringer i det vi har planlagt og kan takle dagligdagse skuffelser med fatning, men disse barna har ikke den evnen, forteller Lorentzen.

De voksnes innstilling avgjørende

les også
Vil kaste lys over de usynlige barna

Leif Pagander har en master i spesialpedagogikk. Han har jobbet med utagerende barn gjennom PPT i Fredrikstad i tyve år, hvor han har veiledet lærere og foreldre, og driver nå egen veilednings og konsulentpraksis. 

Han er opptatt av at det viktigste vi som voksne kan gjøre, er å være bevisst på hva slags innstilling vi har til disse barna. Holdningen vår påvirker følelsene våre, og det igjen påvirker hvordan vi møter andre mennesker, uavhengig om det er barn eller voksne, mener Pagander.

– Hvis man møter et barn med den innstillingen at han eller hun hisser seg opp og utagerer for å provosere for å få viljen sin, eller for å få foreldre og lærere til å gi opp, gjør det noe med vår følelse for barna også. Vi lar oss provosere, hisse opp og blir sinte. Dette er helt logisk. Møter vi det samme barnet med den innstillingen at barnet gjør så godt det kan, og at utageringen er reaksjon på dets sårbarhet og mangel på evne til å klare å regulere seg selv, vil vi automatisk føle og ikke minst oppføre oss annerledes overfor barnet enn om vi lar oss provosere, sier Pagander. 

les også
Tom Egeland: – For barna selv kan det knapt bli drøyt nok

Han mener at dette er den viktigste brikken i spillet for å dempe/hindre utagering. Det beste er selvfølgelig om man klarer å «lese» barnet og roe det ned før det sklir utenfor toleransevinduet. 

– Det gjøres ved å vise at man aksepterer barnets følelser, og deretter forsøke å avlede. Fungerer det, er det viktig at barnet får ros for at det klarte det. Fungerer det ikke, er det viktig å huske på at barnet gjør så godt det kan, og at det er ingen som ønsker å «miste grepet». sier Pagander. 

«Calm down corner»

Pagander forteller at stadig flere barnehager tar i bruk såkalte «calm down corners». Det vil si at et hjørne eller en liten del av et rom er innredet med elementer som stimulerer sansene og gjør at barna selv klare å roe seg ned. 

les også
Forskere: Innvandring kan ikke erstatte fødsler

Her finnes det øreklokker med rolig musikk, leker og ting med ulik tekstur, noe som lukter godt, for eksempel en bamse med lavendelduft eller håndkrem på pumpekanne. Disse tingene stimulerer sansene og hjelper hjernen til å skifte fokus, og roer kroppen. 

Han mener foreldre med barn som utagerer kan ha nytte av lage egne «Calm down-sett» som de kan ha med seg når de er sammen med barna.

– Den behøver ikke være dyre, spesiallagede ting. En liten pose eller en boks med, litt plastilin, en stressball, såpebobler, et par piperensere, en bit av et lommetørkle med duft eller lignende. Laster man ned noe rolig musikk på telefonen og har et par øreklokker, har man dekket alle behov. 

Bruk sansene

Etter en episode med utagering, når alt roet seg, kan du snakke med barnet om hva som skjedde.

Det er viktig å huske at dette må gjøres når barnet er helt rolig. For mange barn og unge er disse utbruddene en så stor påkjenning at de ikke vil huske hva som skjedde mens det sto på.

les også
Hjelp, barnet mitt vil legge opp!

Når barnet er tilbake i toleransevinduet sitt igjen, kan dere snakke sammen og finne alternativer for hva man skal gjøre neste gang denne reaksjonen kommer. For noen kan det være å gå inn på rommet sitt og høre på rolig musikk, kanskje danse. For andre kan det være å løpe eller slå på en boksesekk. 

– Som regel er barnet veldig bevisst sin egen situasjon, og har mange gode forslag til både hva de selv og foreldre og lærere kan gjøre, sier Lorentzen.

Ekspertenes tips

  • Behold roen
  • Ikke rush, ta én ting av gangen.
  • Flytt fokus. Inviter gjerne barnet med på baking, be om hjelp til å flytte et tungt bord eller lignende. 
  • Ikke bruk fysisk makt eller hold barnet fast, med mindre det er nødverge og barnet kan skade seg selv eller andre.
  • Snakk med lav og rolig stemme. Det er ikke hva du sier, men hvordan du bruker stemmen som er viktig.
  • Stimuler sansene
  • Ikke still ledende spørsmål, la barna sette ord på egne opplevelser uten ytre påvirkning
  • Ikke kom med trusler
  • Husk: Barnet gjør så godt det kan. Det går på evne, ikke vilje.

Kilde: Stian Lorentzen og Leif Pagander

Ting du kan ha i et «calm down kit»:

  • Plastilin
  • Stressball
  • Fjær
  • Såpebobler
  • Bobleplast
  • Rubiks kube
  • Håndkrem
  • Hodetelefoner/musikkavspiller

Begrepsforklaringer:

  • Toleransevindu: «Sonen» hvor man fungerer normalt emosjonelt.
  • Regulere: Det man gjør for å unngå å komme utenfor toleransevinduet eller finne tilbake til toleransevinduet.
  • Uregulert: Når man er utenfor sitt toleransevindu.
  • Overaktiv: Når man er over sitt toleransenivå, og kroppens kamp/flukt respons setter inn gjennom uro, utagering og aggresjon
  • Underaktiv: Når man er under sitt toleransenivå, og kroppens frysrespons tar overhånd. Dette oppleves ved nummenhet, underkastelse, dissosiasjon.
  • Selvregulering: Metoder barnet selv tar i bruk for å hindre at man kommer utenfor toleransenivået, eventuelt hente seg tilbake.

Trenger du hjelp?

  • Foreldre som trenger hjelp, kan kontakte sitt lokale BUPP (barne- og ungdomspsykiatri ved ditt lokale sykehus). Å snakke med fagfolk på barnets skole eller barnehage kan også være til hjelp.
  • Hjelperessurser på nett kan du finne på nettsiden til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets (BUFDIR).
  • Jobber du med barn som utagerer, kan Regionale ressurssentre – RVTS være et sted å henvende seg. 

Bli medlem i Familieklubben (helt gratis!) og les flere spennende saker på Familieklubben.no

Følg også Familieklubben på Facebook

Gard Steiro

Ola E. Stenberg

Maren Wilberg Rostad

Stella B. Oskarsdottir Wehrmann

Verdens Gang AS

E-post: familieklubben@vg.no
Sentralbord: 22 00 00 00

Personvernerklæring og informasjonskapsler (cookies)

Kopiering av materiale fra VG Nett for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale

For å fortsette må du først eller .