Den lange ventetiden

Bilde av Kristianne Stenløs og datteren Emilie
FØDT UTEN LIVMOR: – Det var tøft å få diagnosen. Jeg har alltid hatt lyst på barn, sier Kristianne Stenløs, her med datteren Emilie. Foto: Rigmor Sjaastad Hagen/VG

Da Kristianne Stenløs var 16 år fikk hun vite at hun ikke kan få biologiske barn. I fjor ble hun endelig mamma. 

Det er 20. desember 2017. De fleste hjemme i Norge er i siste innspurt av juleforberedelsene. I en drosje i Manila, Filippinene, sitter Kristianne (35) og Rune (34) Stenløs. Varmen stiger opp fra asfalten. De kjøres forbi slum og skyskrapere. Hjertene dunker. Drosjen stopper ved barnehjemmet Gentle Hands, og paret tråkker med lett skjelvende bein ut av bilen. Snart skal de møte datteren Emilie Fe, som på dette tidspunktet heter Lily Fe, for første gang. 

Adopsjon
KONTAKT: Kristianne møter Emilie for første gang på barnehjemmet i Manila. Foto: privat
– Jeg var så spent. Det var uvirkelig. Det eneste jeg klarte å tenke var at nå skal vi endelig få møte datteren vår. Jeg var full av ydmykhet, sier Kristianne Stenløs. 
Paret går inn og får litt informasjon. Så føres de til rommet hvor Emilie er. Døra går opp, og de får første glimt av den halvannet år gamle jenta der hun sitter på gulvet og leker. 
– Vi hadde ventet så lenge. Endelig var vi der. Vi var lykkelige, spente, nervøse og litt redde for at hun ikke ville like oss. Da vi stod der og så henne leke på gulvet sluttet vi å tenke en stund. Det eneste fokuset var å få kontakt og skape tillit. Vi satte oss ned og lot henne ta initiativet. Ville ikke skremme henne. Plutselig var vi foreldre, sier Kristianne.  

Les også: Blir man lykkeligere av å ha barn?

Trygge rammer

Vi møter de nybakte foreldrene og Emilie noen måneder etter hjemkomsten til Molde. Sola skinner, og Emilie har akkurat tatt en blund. Nå skal hun ha seg en matbit. 
– Alt har gått så mye bedre enn ventet. Emilie var trygg fra første dag. Jeg kan ikke tro at vi har vært så heldige, sier Rune. 

Bilde av Emilie hjemme i Molde
HJEMME: Alt har gått mye bedre enn ventet. Emilie var trygg fra første dag, forteller Kristianne og Rune Stenløs om datteren Emilie Fe (snart 2). Foto: Rigmor Sjaastad Hagen/VG

– Barnehjemmet hadde forberedt henne godt. De hadde vist bilder blant annet av oss og av rommet hun skulle bo på. Vi var i Manila noen dager, og da vi kom hjem til Norge og viste henne soverommet, var det tydelig at hun kjente igjen senga si. Hun sovnet med en gang, og har sovet om nettene siden da, sier Kristianne.
– Hun har hatt gode og trygge rammer rundt første del av livet sitt. Det er vi veldig glade for, sier Rune.

Ifølge Adopsjonsforum og Statistisk sentralbyrå går antall utenlandsadopsjoner ned. Mens det i 1998 var nærmere 800 slike adopsjoner var tallet i 2017 nede i 125. Ventetiden for dem som velger å adoptere kan være lang. Papirarbeidet er omfattende. For Kristianne og Rune startet prosessen i 2013. Da sendte de inn søknad til Bufetat etter å ha vært sammen i tre år.
– Vi var ungdomskjærester i fire år til vi var 18-19 år. Det ble slutt, men vi fant tilbake til hverandre ni år etter, i 2010. Året etter flytta vi sammen, og vi gifta oss i 2012, sier Kristianne. 

Les også: Hvordan kan man hjelpe fosterbarnet?

Født uten livmor

At paret skulle adoptere ble klart tidlig. Fra Kristianne var 16 år har hun visst at hun ikke kan få biologiske barn. Hun fikk aldri mensen, og ble diagnostisert med MRKH (Mayor Rokitansky Küster Haüser Syndrome), noe som innebærer at hun er født uten livmor. Tilstanden rammer fem til seks jentebabyer i året, ifølge MRKH Norge. 
– Det var tøft å få diagnosen. Jeg har alltid hatt lyst på barn, sier Kristianne.
– Jeg visste jo også om det. Men tenkte det er en fin ting å adoptere. For alt vi vet kan ikke jeg få barn heller. Det har ingen betydning, sier Rune. 

Til deg som medlem:

Bilde av Emilie og pappa Rune som sover
RO: Emilie og pappa Rune tar seg en hvil etter å ha vært på omvisning i Manila. Foto: privat
Valget falt på Filippinene og Adopsjonsforum. Paret fikk inntrykk av at adopsjoner fra det sørøstasiatiske landet var ryddige, og at barnevernet var godt. Det første leddet i prosessen var besøk fra barnevernet i Molde. 
Rune ser på Kristianne. Smiler.
– Klart man blir spent. Når det kommer noen som skal intervjue deg for å se om du er skikket til å ta imot et barn. Jeg strigla huset, ler Kristianne. 
– Det var jo selvsagt greie folk som kom fra barnevernet. Vi er utadvendte og har lett for å prate med folk, og tenkte vi måtte bare vise dem hvem vi var, sier Rune.

Les også: Når kommer kjærlighetsbarnet?

Vente, vente, vente 

De fylte ut papirer med informasjon om seg selv, arbeidssituasjon, bosted og nettverk. Ligningspapir og politiattest måtte fremskaffes, og – fordi de søkte om adopsjon fra Filippinene – måtte de ha en anbefaling fra en prest som hadde kjent dem i fem år. De måtte også ta en personlighetstest. To helger reiste de på adopsjonsforberedende kurs. 
Da de hadde fått «godkjent»-stempelet, var det å vente, forberede seg og vente enda litt mer. De leste brosjyrer. Forberedte både seg selv og øvrig familie på hvordan det ville bli den dagen barnet kom.
– Det var hardt å vente. Men den verste ventetida var fra den dagen i august da de ringte for å fortelle at de hadde funnet en jente til oss. De ringte mens jeg var på jobb. Jeg husker ingenting fra samtalen. Det var tårer i alle retninger, sier Kristianne, som er barnehagelærer.

Bilde av Emilie hjemme i Molde
GOD START: – Emilie har hatt gode og trygge rammer rundt første del av livet sitt. Det er vi veldig glade for, sier Rune. Foto: Rigmor Sjaastad Hagen/VG

Fire måneder gikk. 14. desember fikk de telefonen om at Emilie kunne hentes. Tre dager senere satt de på flyet med sommerfugler i magen. Ventetiden var nesten over. 
–  Var det en fordel for deg at du er barnehagelærer, Kristianne?
– Jeg vet en del om tilvenning. Men plutselig var jeg bare mamma! Jeg regnet med at tilknytningen skulle gå ganske greit siden hun var så liten. Det kunne nok vært mer utfordrende om hun var eldre, sier Kristianne.
– Hva vet dere om bakgrunnen hennes?
– Vi vet at hun er født på sykehus, og at mora ga henne fra seg der. Jeg tenker at mora har ønsket det beste for henne, og derfor tatt dette valget.Vi har navnet hennes, så om Emilie ønsker å oppsøke henne når hun blir større skal vi bli med til Filippinene, sier Kristianne. 

– Mange som trenger noen

Ved adopsjon får paret karantene i ett år før de kan søke ny adopsjon. Foreløpig lever de i nået, og har ikke bestemt seg for eventuelt framtidige adopsjonsprosesser. Økonomisk er det også et relativt stort innhogg. Rune anslår at de har brukt 300.000 kroner. Vel anvendte penger, presiserer han.
– Vi har snakket om å bli fosterforeldre også. Det er mange som trenger noen. Men akkurat nå koser vi oss med å være sammen med Emilie, sier han. 
– Hver eneste dag ser vi at Emilie utvikler seg. Hun blir tryggere, tør å utforske stadig mer. Hun gir oss glede og energi, sier Kristianne. 

Bilde av Emilie hjemme i Molde
GLEDE: Emilie og pappa Rune leker i stua. Foto: Rigmor Sjaastad Hagen/VG

Færre fra Kina

Det er tre norske foreninger som formidler adopsjon i Norge: Adopsjonsforum, Verdens Barn og InorAdopt. Daglig leder Øystein Gudim i Adopsjonsforum, som har formidlet adopsjoner i 45 år, bekrefter tendensen med at antall utenlandsadopsjoner går ned. 
– Rekorden var 2002, da kom det 747 barn fra utlandet. I fjor kom det 125 barn, sier Gudim.
– Hva skyldes nedgangen?
– Det er tre hovedgrunner. Den viktigste enkeltårsaken er at Kina har avskaffet ettbarnspolitikken. Den andre årsaken er at langt flere lykkes med assistert befruktning. Den tredje grunnen er endringer i politikken i samarbeidslandene. De ønsker i større grad nasjonal adopsjon, dermed er det færre som kan adopteres ut av landet, sier Gudim.
 

Les også: Ufrivillig barnløs - dårlig sædkvalitet et tabu

Ventetiden varierer fra ett år til ekstremtilfeller som 12 år, men gjennomsnittet i Adopsjonsforum er fem år. 
– Noen unntakstilfeller, som paret som ventet i 12 år, gjør at snittet trekkes opp. Det normale er to til fire år. Det er stor variasjon når det gjelder hvilket land man søker adopsjon fra. Ulike krav påvirker ventetiden, sier Gudim.
– Hva er de vanligste årsakene til at noen ikke får adoptere?
– De fleste som søker blir godkjent. Den viktigste årsaken til at man ikke får godkjent adopsjon er ofte alder. Veiledende aldersgrense er 45 år. Den andre årsaken er helse, som ofte henger sammen med alder, sier Gudim.

– Gjøres det noe fra norske myndigheters side for å korte ventetiden eller gjøre adopsjonsprosessen raskere?
– Lang ventetid kan knytte seg både til prosessen i Norge og i utlandet. Norske myndigheter kan bare påvirke den delen av adopsjonsprosessen som vi har ansvar for her i Norge, det vil si behandlingen av en søknad om å bli godkjent som adopsjonssøkere. Tiden det tar å utrede søkerne og utarbeide en sosialrapport er i noen av Bufetats regioner lengre enn det som er forutsatt, dvs. over 3 måneder. Bufdir følger utviklingen nøye og vurderer fortløpende behovet for å iverksette tiltak, sier Wenche Mobråten, avdelingsdirektør i Oppvekstavdelingen i Bufdir. 
 


 

Bli medlem i Familieklubben (helt gratis!) og les flere spennende saker på Familieklubben.no

Følg også Familieklubben på Facebook

Vis alle tilbudene

Til deg som medlem:

Du må eller for å se dette tilbudet.

Du må eller for å se dette tilbudet.

Du må eller for å se dette tilbudet.

Du må eller for å se dette tilbudet.

Du må eller for å se dette tilbudet.

Du må eller for å se dette tilbudet.

Du må eller for å se dette tilbudet.

Du må eller for å se dette tilbudet.

Du må eller for å se dette tilbudet.

Du må eller for å se dette tilbudet.

Du må eller for å se dette tilbudet.

Gard Steiro

Ola E. Stenberg

Marthe O. Reienes

Alexander Hagen

Verdens Gang AS

E-post: familieklubben@vg.no
Sentralbord: 22 00 00 00

Personvernerklæring og informasjonskapsler (cookies)

Kopiering av materiale fra VG Nett for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale