Barnefattigdom: – Tøft å stå fram som fattig

Hjelpegruppen Romsdal
Nadja Helle. Foto: Rigmor Sjaastad Hagen/VG

Tobarnsmor Nadja Helle hjelper dem som har lite å rutte med. Hun har selv levd under fattigdomsgrensen.

– Det å føle at man ikke strekker til fordi man ikke har muligheten til fritidsaktiviteter, nye klær eller en time hos frisøren er tung. Hvem ønsker vel ikke det fineste og beste for barna sine? sier Nadja Helle.

For fire år siden flyttet Nadja Helle fra Trondheim til Molde etter et samlivsbrudd. Med seg hadde hun de to barna (nå 8 og 12), litt klær, en vaskemaskin. Utenom dette stod hun omtrent på bar bakke. Leiligheten hun skulle leie var tom.

– Jeg hadde ingenting. Siden jeg har en kronisk sykdom dro jeg til NAV for å få hjelp. Der fikk jeg 10 000 kroner i kommunalt lån. Men jeg trengte senger, kopper og kar, kommoder og klær, kort sagt hadde jeg mye større behov enn det jeg kunne dekke inn gjennom lån og andre utbetalinger fra NAV, sier Nadja.

Les også: 11 tips til en billigere jul

Stor giverglede
Hun trålte nettet for å finne billige, brukte møbler og utstyr. Etter hvert slo det henne at det ikke bare kunne være hun som var fattig og manglet mye til seg selv og barna. Nadja fant ingen hjelpegrupper i nærmiljøet, så hun tok likegodt tak selv og startet opp Hjelpegruppen Romsdal. Ikke før hadde hun annonsert gruppa på Facebook før henvendelsene kom fra folk som ville hjelpe – og fra folk som ønsket hjelp.

– Det tok helt av. Givergleden har vært stor. Folk donerte klær, kjøkkenutstyr, leker. Og mange henvendte seg for å få ting de trengte, men ikke hadde råd til. Siden jeg er kronisk syk fikk jeg med meg en venninne til å hjelpe meg. Vi fylte opp hele kjelleren til husverten min, hehe. Etter hvert fikk vi sponset to containere til lagring, og vi får ha disse stående gratis på kommunal tomt. Nå har Hjelpegruppen Romsdal blitt registrert i Brønnøysundregisteret og har fått et styre. Det er godt å ha folk på laget, og få innspill til hva vi kan gjøre for å bli enda bedre og mer effektive, sier Nadja.

Hjelpegruppen Romsdal
Nadia Hjelle. Foto: Rigmor Sjaastad Hagen/VG

Skamfølelse
98 000 barn vokser opp i en familie med varig lav inntekt i Norge, ifølge Statistisk sentralbyrå. Det å være fattig i verdens rikeste land er tøft, mener Nadja Helle.

– Mange ønsker å være anonyme, og tar kontakt direkte på Messenger eller melding framfor å skrive på veggen på Facebook. Det forstår jeg godt. Det er ikke mange som vil fronte at de er fattige. Mange skammer seg, sier Nadja.

– Hvorfor velger du å være et ansikt utad?

– Klart det er tøft å stå fram som fattig, men noen må gjøre det. Vi må synliggjøre at ikke alle har det bra. Gjennom hjelpegruppa ser ungene mine også at det er andre som har lite. De er ikke alene, sier Nadja, som i dag er over fattigdomsgrensen.

Les også: Smarte sparetips for familier

Tungt for barna
– Hvordan opplevde du å ha svært lite å rutte med?

– Det å passe på å ha god kontroll så man har nok til det nødvendige hver måned er vanskelig. Ofte er det ingen slingringsmonn. Barna mine spør ofte om de kan gå på kino, badeland og lignende, men jeg må mange ganger si nei når pengene har gått til viktigere ting. De forstår det, selv om jeg vet at de tar det tungt. Nå har situasjonen bedret seg for meg, men jeg vil at andre skal vite at det ikke er noe å skamme seg over. Be om hjelp i tide. Det har vært tungt, det har vært tøft og man kan bli litt sint, for når vi bor i «rike» Norge burde det ikke finnes fattigdom, sier Nadja.

Jula er ekstra tøff

Gleden fra barn og foreldre er stor når hjelpegruppen kommer med matgavekort, gaver, klær eller utstyr til familier og mennesker som sliter økonomisk.

– Det er dette som driver meg. Jeg ser hvor glade og takknemlige de er. Det er både gledestårer og klemmer, sier Nadja.

– Juletiden er spesielt vanskelig for mange. Den byr på et stort press. Man ser at andre handler mer enn de trenger, det bugner av gaver og mat, samtidig som man må snu på krona for å få råd til de hverdagslige tingene. Man har ikke noe til overs, sier Nadja.

Det sitter langt inne for mange å be om hjelp. Mange har historier som gjør sterkt inntrykk.

– Siden det å ha dårlig økonomi er forbundet med skam er det mange som venter i det lengste før de ber om hjelp. Men de gjør det, på grunn av ungene. Mange barn kjenner nok på at «alle andre» får nye klær, ny frisyre, nye sko og leker. Det har de kanskje ikke opplevd, sier Nadja.

Les også: Derfor bør du lære barna om penger

«Kan takke seg selv for dårlige valg»
Erika Gubrium er førsteamanuensis i sosialfag på Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun har utført to forskningsprosjekt om fattigdom i sju land de siste seks årene. Hun sier at de fleste norske informantene som ble dybdeintervjuet i prosjektene knyttet det å leve i fattigdom til en sterk følelse av skam. Grunnene var flere:

– Skammen over ikke å klare å snu situasjonen, skammen over å ha merkelappen «fattig» i møte med hjelpeapparatet og skammen over ikke å kunne tilby det samme til sine egne barn som andre barn i omgangskretsen hadde, sier Gubrium.

Erika Gubrium
Erika Gubrium. Foto: Benjamin A. Ward/HiOA

I forskningsprosjektene snakket de også med personer som hadde grei økonomi og ikke mottok ytelser.

– Mange mente at det var lite eller ingen fattigdom i Norge. De svarte at velferdsstaten hadde så gode ordninger og var så generøs, at de som var fattige kunne takke seg selv fordi de hadde tatt dårlige valg. Statistikken viser riktignok at de fleste i Norge har det greit økonomisk, men den viser også at vi har økende økonomisk ulikhet – og økende barnefattigdom, sier Gubrium.

Barn får «fattigstempel»
– Hvordan påvirker fattigdom barna? Hva er mest belastende for dem?

– Vi snakket bare med noen få barn i forskningen. Men det foreldrene beskriver er at det ofte er knyttet noen sosiale normer til hvilke klær man bruker, hvilke aktiviteter man er med på, om man drar på shopping, hyttetur, skiferier og lignende. Det å komme hjem fra ferier, når mange har vært i Syden eller på hyttetur, og det forventes at man skal kunne fortelle om en innholdsrik ferie, er vanskelig når man kanskje bare har vært hjemme. Mange barn opplevde også å bli gjort narr av og «stemplet» som annerledes, sier Gubrium.

Nøysomhet som verdi
Frustrasjon, skamfølelse, rådløshet var tre sentrale beskrivelser som de som levde under fattigdomsgrensen brukte om sin situasjon.

– Fattigdom handler ikke bare om de økonomiske utfordringene, men også om sosiale relasjoner. Foreldre følte på sterke sosiale normer knyttet til hva slags gaver barn skulle gi hverandre i bursdag, fra hvilken butikk de kom, og så videre. Samtidig må jeg tilføye at mange foreldre i forskningen var innovative rundt dette med gaver. De benyttet muligheten til å understreke at hjemmelagde gaver kunne være bedre enn kjøpte gaver, og mente at dette med nøysomhet var gode verdier barna kunne ta med seg videre i livet, sier Gubrium.

 

Bli medlem i Familieklubben (helt gratis!) og les flere spennende saker på Familieklubben.no

Følg også Familieklubben på Facebook

Gard Steiro

Ola E. Stenberg

Marthe O. Reienes

Alexander Hagen

Verdens Gang AS

E-post: familieklubben@vg.no
Sentralbord: 22 00 00 00

Personvernerklæring og informasjonskapsler (cookies)

Kopiering av materiale fra VG Nett for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale