Seks år gammel gikk Siri Gjelsviks datter rett i fellen – over hele lokalavisens forside. Siden den gang har hun lært seg en lekse – bokstavelig talt.
«Gleder seg til lekser», sto det over hele førstesiden på lokalavisen en augustdag i 2010.
Mellomsten og bestisen ble intervjuet i anledning skolestart. Tilsynelatende en søt og uskyldig sak, men i ettertid ser jeg at det var et klart brudd på punkt 3.9 i pressens Vær varsom-plakat:
«Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft.»
Tredjegrads leksevegring
– Men hvorfor sa du at du gledet deg til lekser? spurte jeg henne.
– Jeg visste ikke hva det var, jeg trodde det var noe vi fikk på skolen, sa hun.
Og det var det jo. Men hun hadde sett for seg noe mer i retning smågodt, kom det fram, eller til nød kjeks.
For alle sa jo at skole var så kjekt, og at hun skulle glede seg. Og de voksne, lokalavisjournalisten også, spurte som man gjør når man vet bedre: «Gleder du deg til å få lekser, da?»
Seks år gammel og lys til sinns gikk hun rett i fellen og svarte gladelig ja på det.
Og det var jo ikke sånn at hun ble sur av lekser heller, hun har aldri drevet med sur.
Markelig oppførsel
Å hente lekseplanen, ikke noe problem. Der ålte hun seg bortover gulvet i stedet for å gå – og holdt ukeplanen med tærne.
Det var sånn en mark ville gjort det, skjønte jeg ikke det, for en mark har jo ikke hender?
– Sett deg ved bordet og gjør lekser nå, sa jeg, litt strengere.
– J e g h o l d e r p å, sa hun, og kravlet sakte opp på stolen med beina først, for hvordan vet man egentlig hva som er opp og ned og bak og fram på en meitemark?
Hun kunne bruke en halv time på å teste om det lot seg gjøre å sitte opp ned og skrive med tærne.
Eller hun kunne ta med seg leseleksen inn i sofaen – hun leste gjerne aviser – hvor jeg etter en stund fant henne sovende mellom skolesekk og trykksverte.
Hvis hun hadde brukt like lang tid på å gjøre lekser som hun brukte på å unngå lekser, hadde hun rukket å bli kvantefysiker før hun ble konfirmant.
Brølemonster
«Hvor lang tid bruker barnet ditt på lekser hver dag», er et standardspørsmål på utviklingssamtaler.
Da har jeg gått fram og tilbake mellom henne, søsknene og kjøkkenbenken, og drevet med en kombinasjon av middagslaging, leksehjelp på tre nivåer, middagsspising, oppvask og ny runde med lekser.
Humøret mitt fulgte en forutsigbar kurve. Til å begynne med, forsøksvis motiverende. Etter hvert mer oppgitt. Til slutt brølemonster.
I fase én og to kunne vi fortsatt ha morsomme diskusjoner. Jeg kunne oversette matteleksene til hva det nå var jeg laget til middag; to sånne, fire halve sånne, hvor mye blir det?
Eller samfunnsfag; hvem bestemmer egentlig at elever skal ha lekser? Hvordan virker det politiske systemet, hvem kan stemme, hvem må man stemme på for å bli kvitt lekser, hvorfor sier politikere i valgkamp at de vil fjerne lekser – uten å gjøre noe med det etter at de har vunnet valget? Slike ting.
I fase tre, brølemonsterfasen, handler det bare om å bli ferdig. For om lekser ikke er morsomme å gjøre, er de enda mindre morsomme om man kommer på skolen neste dag uten å ha gjort dem.
Kost/nytte-prinsippet
De litt vanskelige leksene er de enkleste å hjelpe til med. De som både store og små må tenke litt på og diskutere. Det er gøy.
Men det er noe med kost/nytte-prinsippet her. For det er så mye som forsvinner i dragsuget når lekser bare blir ork.
Læringen, for eksempel. Og tid til å la ungene være med å lage middag, i stedet for å bare gjøre det selv fordi det er raskest.
Eller ork til å ta en tur utendørs mellom middag og kvelds. Alle de viktige mellomrommene i dagen, all den ikke-organiserte tiden man kan bruke på hva som helst, uten å ha en hel rekke med må-ting liggende på vent.
For i tillegg til alle velmente råd om alt barn skal lære og hvordan, om alt fra middagslaging til fysisk aktivitet og fornuftig leggetid og gudene vet hva, skal de i tillegg ha tid til å kjede seg.
Og, ikke minst: De skal ha lyst til å gå på skolen igjen dagen etter.
Nytten ved lekser
– Det er jo som om dere voksne skulle gjort mer jobb hver eneste ettermiddag etter jobb, hvor gøy hadde det vært? spurte hun den første høsten hun gikk på skolen, og demonstrerte samtidig tidlig utviklede retoriske evner.
Straks konfirmant og fortsatt lys til sinns, er hun ikke lenger like negativ til lekser.
Tvert imot ser hun at nytteverdien kan være stor i mange sammenhenger:
- Som hundemat. Hunden har spist lekser flere ganger.
- Til gjenvinning. Gjenvinning er bra for miljøet.
- Til å tenne opp bål med.
- Som papirfly. Det blir man glad av.
- Til å tørke seg i rumpa med hvis man er tom for dopapir.
Bli medlem i Familieklubben (helt gratis!) og les flere spennende saker på Familieklubben.no
Følg også Familieklubben på Facebook
Vil du lese mer? Bli medlem i dag! Helt gratis.
