Man trenger en doktorgrad i psykologi for å kunne prate med ungene sine, eller sånn føles det i hvert fall noen ganger for vår blogger.
Marie Lunde blogger for VG Familieklubben og på Miss Lunde.
Ofte tenker jeg: Hvordan endte vi opp i denne verbale blindgata her? Etter en smertefull selvransakelse og smuglytting på andre frustrerte foreldre i barnehagen, har jeg oppdaget fire fallgruver i kommunikasjonen med barn som det kan være nyttig å være oppmerksom på.
1. Gå i spørrefella
Som voksen har man lært at det er høfligere å formulere en kommando som et spørsmål. «Unnskyld, kan det stemme at jeg var først i køen?» i stedet for «flytt deg, det er min tur!» eller «Kjære, kunne du tenke deg å bytte en bleie?» i stedet for «Værsågod, denne bleiekaka er din!» Denne sminkingen av språket fremstår som totalt meningsløs for småtrollene og er en svakhet de vet å utnytte godt. «Lille venn, skal vi ikke legge bort ipaden nå?» Hmm, la meg tenke ... «Nei!!»
Les også: Guro solgte barnas ipad
Jeg går i spørrefella hver eneste dag. Men de gangene jeg husker på det, sparer jeg flere runder med forhandlinger bare ved å omformulere...
