Christoffer Schjelderup irriterer seg over at han ikke «gikk på en smell» som ung, og innser hvorfor han må anstrenge seg for holde seg i live – lenge.
Det var først etter at jeg fikk et barn at jeg virkelig ikke vil dø.
For jeg vil være der mest mulig for ham. Med ham. Så lenge som mulig.
Og siden jeg er en moderne mann som også bor i en by, fikk jeg barn sent.
Sett i ettertid: altfor sent.
Kommer sikkert til å dø snart
Hva var det jeg tenkte på? Hvis min sønn venter like lenge, kommer jeg aldri til å bli bestefar.
Og nå drømmer jeg om det. Å bli pappa er jo helt fantastisk.
Misforstå meg ikke. Hvis du ikke er klar, bør du ikke få barn. Men du trenger heller ikke å vente til alt er på stell heller.
Det går an å finne en balanse. På den positive siden har jeg festet nok for tre generasjoner. Jeg tjener nok penger. Har en karriere. Jeg er tilstrekkelig selvrealisert til at jeg kan fokusere på å være en bra far.
På den negative siden: Jeg kommer sikkert til å dø snart. Det er jo ikke uvanlig at mann (41) med mage og usunn livsstil kreperer av et eller annet hjerte- og kar-aktig. Eller får den store K-en vi alle frykter.
Kommentar: Jaktet av mammapolitiet
Bite seg fast
Og hvis jeg dør nå, kommer ikke min gutt til å huske en døyt av meg. Nada! Jeg må holde ut til han er tosifret for at han skal ha et klart bilde av meg, og helst til han er konfirmert for å lære ham noe.
Det har gått dårlig...
