«Verdens beste» lages ikke av smør og mel og sukker, men av gode venninner, konstaterer Siri Gjelsvik.
Siri Gjelsvik blogger for VG Familieklubben og på Seks og samliv.
Hvert år på denne tiden ruster Foreningen Lysfontenen til en helt spesiell dugnad. Det begynner gjerne med en melding i foreningens superhemmelige Facebook-gruppe:
«Alle må bake kake til konfirmasjoner første helg i mai. Kommer tilbake med mer!»
Magi
Konfirmasjonskakebaking til venners barn er ikke nytt, heller ikke i vår forening. Men prinsippet ble for alvor knesatt for tre-fire år siden, da en hel bråte av oss plutselig hadde konfirmanter:
«Minner om kakedugnaden siste helg i april. En av de aller viktigste oppgavene i en forening er, som kjent, å bake kaker når barn av foreningens damer skal konfirmeres», sto det plutselig på Facebook-siden vår.
«Som kjent». Så enkelt. Akkurat som det var noe vi hadde diskutert opp og i mente. Vi er ikke mer enn ni, så meldingen kunne ikke få mer enn ni likes. Men det skjedde noe litt magisk der, da det ble satt ord på det selvfølgelige.
Det ble utarbeidet kakelister (hvem lager hva til hvem), et intrikat leveringssystem (hvem leverer hva til hvem når), og monteringsanvisning til de mest avanserte kreasjonene (sjokoladen hakkes, drysses oppå sammen med forskjellige bær, lykke til!).
Bildet av et bakende foreningsmedlemm med baby i bæresele på ryggen fikk ni likes pluss kommentarer. Og konfirmantene våre fikk bugnende kakebord. Men selv om jeg er veldig glad i kaker, er det ikke det jeg liker best med denne dugnaden.
Konfirmanten min fikk store øyne da hun hørte om kakeprosjektet: «Seriøst?! Bare sånn helt uten videre?»
Hun fortalte det til venninnene sine:
«Og det blir masse kaker! Mamma har en haug med venninner, og de gjør sånn for hverandre!»
