Dere må ikke krangle foran barna! Det er en uskreven regel som nærmest har oppstått av seg selv, uten en fornuftig begrunnelse. Hvorfor skal man ikke bli uvenner foran ungene?
Da jeg var liten kan jeg huske at mamma og pappa kranglet. Ikke ofte, stort sett var det varmt og harmonisk hjemme hos oss. Men av og til kranglet de, og da var det ingen som sa «vi bare diskuterer». Nei, da fløy taket av.
En gang da jeg var rundt 6 år, smalt mamma neven i bordet så kaffekoppene spratt. Pappa hadde terget henne en god stund med noe småtteri som ble til en stor boble. Og så sprakk boblen med et smell. Det var roping og «hva pokker mener du med det» – en typisk ikke-konstruktiv krangel som var milevis fra en diskusjon.
Jeg kan ennå huske hvor rolig jeg var inni meg. For dette var bare en helt vanlig krangel, og det hadde ingenting med en skilsmisse å gjøre. Jeg kjente hele gangen i det: Mamma reiser til bestemor, og jeg blir med. Da må jeg huske å ta med Shari (yndlingsbamsen min). Bestemor kommer til å si: «Man må regne med litt klabb og babb». Så ringer pappa i et par dager og trygler mamma om å komme hjem, og etter noen forsonende samtaler tør mamma opp og vi...
