«Farmen kjendis»-Johanna mistet sitt ufødte barn

MISTET BARNET: Johanna Grønneberg Mesa mistet sitt ufødte barn tidligere i vinter. Foto: Frode Hansen

– Den lykkerusen man føler når man er gravid ble revet vekk, forteller Johanna Grønneberg. Hun var på ultralyd med mannen og datteren da hun oppdaget at barnet i magen var dødt.

Johanna Grønneberg Mesa (39), som for tiden er å se i TV 2s realityprogram «Farmen kjendis», opplevde tidligere i vinter sitt livs mareritt.

TV-profilen, som har jobbet for amerikanske MTV, har i tillegg til sin amerikanske TV-karriere vært programleder for flere norske TV-produksjoner. Hun er gift med amerikaneren Vince Mesa, og sammen har de datteren Savannah på seks år.

Da Johanna og Vince ventet datteren Savannah spilte de inn realityserien «Johanna: prosjekt Mamma» under svangerskapet. Serien ble senere sendt på TV-kanalen TLC.

Mistet barnet

Da Johanne ble gravid igjen i fjor, valgte hun imidlertid å dele mindre av svangerskapet. 

– Forrige gang var jeg så veldig åpen om graviditeten min, kameraer fulgte meg hele veien, og jeg fødte til og med på TV. Denne gangen tenkte jeg derfor å holde det litt mer privat, forteller Johanna Grønneberg til VG Familieklubben. 

I dag er hun veldig glad for det, svangerskapet endte nemlig ikke slik hun hadde håpet. 

Fire måneder på vei mistet nemlig Johanna sitt ufødte barn, og for kun fire uker siden ble barnet fjernet fra Johannas mage.

– Man gleder seg ikke for mye før det har gått tre måneder, og jeg har alltid vært ganske pragmatisk rundt dette, tenkt litt av vi får se hvordan det går. Men etter man er tre måneder på vei, da tror man at alt er bra, sier Johanna.

Annonse
Til deg som medlem:
Vis alle tilbudene

Så barnet på storskjerm

Familien var i USA da de bestemte seg for å ta ultralyd. De hadde allerede vært på sykehuset og hørt på hjertelyden til den lille, og alt virket å være i orden. 

– Vi ville se om det var gutt eller jente, det er jo litt gøy å vite. Så vi tok Savannah ut av skolen og dro på «Ultrasound me», det er sånt superamerikansk opplegg der du ser babyen inni magen på storskjerm. Det er bare et sted for gode nyheter, TV-skjermer hvor familien kan sitte og se på barnet i magen, en koselig sofagruppe, ja, et «happy place», forteller hun. 

Opplevelsen ble dessverre ikke så «happy». Johanna forsto raskt at noe var galt.

– De fant ikke hjertelyd. Jeg skjønte med én gang at dette var feil. Og der satt datteren min, Savannah. Hun hadde gledet seg så mye til å se om hun skulle få en bror eller en søster. Hun hadde sagt fra på skolen, og hadde til og med laget veddemål i klassen der de skulle tippe om det ble gutt eller jente. Savannah forsto ingenting, og fortsatte å be om å få se babyen. 

Til slutt bestemte Johanna seg for at det var like greit å hoppe i det. Hun ba damen som jobbet der om å skru på storskjermen. 

– Da hun smalt opp bildet på storskjermen så jeg med én gang at barnet var dødt. Det lå helt nederst i livmoren. Hadde liksom lagt seg slik man ville gjort det om man skulle dø. Det var helt grusomt. Helt jævlig. 

Håpet å redde barnet

Det verste var å forklare seks år gamle Savannah at det lille barnet i magen ikke levde lenger. 

– Hvordan sier du det til en på seks år? Det ble for henne et møte med døden, og det var tøft. 

Johanna ble sendt rett på akutten i håp om at man kunne redde barnet i magen. 

– Jeg visste det var for sent. At barnet var dødt. Og det var et sjokk. Jeg klarte ikke helt å akseptere det. Jeg ble jeg så sint, så lei meg, fordi dette helt utenkelige hadde skjedd med meg. Hvorfor meg? Det som aldri skal skje? 

Kromosomfeil var forklaringen familien fikk på barnets bortgang. Ifølge legene i USA var ikke barnet levedyktig, og de understreket at hun ikke måtte klandre seg selv for det som hadde skjedd. 

Ville løpe

– Jeg var selvfølgelig utrolig lei meg, men jeg kunne ikke falle sammen. Savannah var knust, og jeg ville ikke at hun både skulle føle på sorgen ved å miste et søsken, samtidig som moren hennes falt helt sammen. Derfor måtte jeg ta meg sammen. 

– Jeg vet det er sunt å se moren sin gråte, men det er katastrofalt også. Jeg husker jeg så mamma gråte da jeg var liten. Da har livet virkelig falt sammen. 

Det hun hadde mest lyst til, var å løpe vekk fra familien. 

– Jeg vurderte å løpe vekk. Ta en halvtime alene der jeg ga meg selv rom til å gråte, og så komme tilbake til familien når tårene var tørket. Men jeg gjorde aldri det. 

BESTEMTE SEG FOR Å DELE: I utgangspunktet ønsket ikke Johanna Grønneberg Mesa å dele sin historie med andre, men nettopp det at ingen snakker om dette, førte til at hun bestemte seg for å åpne opp om den triste hendelsen. Foto: Frode Hansen

Søkte informasjon

Etter hvert innså hun at det hun hadde opplevd, var langt mer normalt enn hun hadde trodd. 

– På sykehuset sa de at dette var ganske vanlig. I tillegg har flere venninner fortalt at de har opplevd det samme. Men hvorfor har ingen ikke fortalt meg om det? Hvorfor visste jeg ikke? Det kan jeg bare ikke fatte, er dette noe å skamme seg over? 

– Jeg fikk et skriv på sykehuset. Der sto det at dette ikke var min feil, det var ingenting jeg kunne gjort for å forhindre det. Det sto med uthevet skrift. Likevel følte jeg at dette var så urettferdig. Så feil. Jeg var så sint, men hadde ingen å være sint på. 

I utgangspunktet ønsket ikke Johanna å dele sin historie med andre, men nettopp det at ingen snakker om dette, førte til at hun bestemte seg for å åpne opp om den triste hendelsen: 

– Ikke engang de venninnene mine som hadde opplevd dette selv, var så interessert i å snakke om det. Det førte til at jeg ble sittende masse på nettet. Googlet og leste nettforum, ting jeg aldri har pleid å gjøre før. 

Lagt i narkose

Etter at barnet døde, måtte Johanna fortsette å bære barnet i magen, frem til kunne få piller som satte fødselen satt i gang. Etter at fødselen var i gang, ble hun lagt i narkose, og barnet ble operert ut gjennom vagina.

Dette skjedde for bare fire uker siden.

Til tross for at det å miste barnet i magen var veldig tøft, vet Farmen-profilen i dag at det som skjedde var for det beste: 

– Barnet i magen min hadde ikke vært levedyktig. Det hadde blitt et svært sykt barn, om det noen gang ble født. Naturen ryddet opp, og dette viste meg hvor lite kontroll man egentlig har. Jeg – som alltid har full kontroll på alt, og alltid har vært sikker på at man skaper sin egen skjebne. Plutselig så jeg at det var ikke så enkelt. Noen ting styrer man ikke over. 

Ikke uvanlig

Johanna var kun på amerikanske sykehus i forbindelse med babyens bortgang. Fødselslege Thorbjørn Brook Steen mener det er ganske uvanlig å snakke om hendelser som dette i Norge. 

Thorbjørn Brook Steen. Foto: Marthe Reienes / VG

– Det å snakke om spontanabort er vanlig, både på blogger og i medier. Senaborter som dette er derimot mer sjeldent og kanskje derfor skrevet mindre om. 

Steen forteller at 15 prosent av kvinner i alderen 20 til 30 år opplever en spontanabort, 20 prosent av de på 35 år, 40 prosent av kvinner ved førtiårsalder, og hele 80 prosent av kvinner på 45 år.

– Når det gjelder spontanabort etter uke 14, er det kun én prosent som opplever dette, sier Steen, og legger til at man i dag oppdager spontanabortene tidligere enn før, blant annet fordi over langt flere utfører tidlig ultralyd. 

– Senabort kan være både grunnet kromosomavvik og livmorhals som ikke klarer og holde graviditeten inne. Det kan også være infeksjon som er årsak. 

Bli medlem i Familieklubben (helt gratis!) og les flere spennende saker på Familieklubben.no

Følg også Familieklubben på Facebook

Gard Steiro

Ola E. Stenberg

Maren Wilberg Rostad

Stella B. Oskarsdottir Wehrmann

Verdens Gang AS

E-post: familieklubben@vg.no
Sentralbord: 22 00 00 00

Personvernerklæring og informasjonskapsler (cookies)

Kopiering av materiale fra VG Nett for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale