Psykologen: Hvordan kan man hjelpe fosterbarnet?

Bente Austbø
Foto: IPR Bergen
Å hjelpe et barn som har hatt en tøff start på livet krever tålmodighet og raushet.

Bente Austbø er psykologspesialist som jobber med barn og foreldre ved IPR i Bergen og skriver for VG Familieklubben.

Allerede før Hilde ble født var barnevernet bekymret for henne. Mammaen til Hilde ruset seg i perioder, strevde med angst og depresjon, hadde få venner og fikk lite støtte fra familien sin. Pappaen til Hilde var rusavhengig og hadde ikke forutsetninger til å følge Hilde opp etter fødselen, og Hilde bodde alene med mammaen sin. Mammaen var flink til å ordne det praktiske, mat, klær og stell. Men når Hilde gråt strevde hun med å roe henne, hun kunne bli irritert, brå og oppgitt og si at Hilde gråt for å få oppmerksomhet. Hvis Hilde var rolig, lot mammaen henne bli liggende i sengen sin. Barnevernet var urolig for at Hilde ble for lite stimulert, at hun ikke fikk nok trøst og trygghet.

Samarbeid: Fosterforeldre og foreldre bygger bro

Da Hilde var rundt et år ble det tydelig at mammaen hadde begynt å ruse seg igjen. Hjemmet var preget av festing og høye lyder, og Hilde var stort sett overlatt til seg selv. Hun var stiv i kroppen, apatisk, mimikkfattig, og det var vanskelig å oppnå kontakt med henne. Hilde ble først akuttplassert i beredskapshjem, og så, to uker før hun fylte to år, flyttet Hilde i fosterhjem.

Avviser kontakt

I starten syntes fosterforeldrene det var vanskelig å få kontakt med Hilde. Hun sutret, var tydelig utilpass og ville ikke ha fysisk kontakt. Hun kunne få voldsomme gråteanfall, bli stiv i kroppen og nærmest utrøstelig. Da Hilde var 3-4 år virket det fortsatt som om fosterforeldrene ikke betydde noe særlig for henne, som om hun ikke skjønte at det var hos dem hun hørte til. Men hvis andre voksne viste interesse for henne, en tilfeldig voksen på en lekeplass eller mannen i kassen på Rema, så kunne Hilde være forbausende tillitsfull, ville holde dem i hånden, bli båret eller sitte på fanget deres. For fosterforeldrene føltes det både vondt og flaut når Hilde søkte trøst hos fremmede og ikke hos dem. Hilde avviste dem ofte, og de kjente både på hjelpeløshet og tristhet over ikke «å få lov til» å hjelpe henne når hun hadde det vanskelig.

Fosterbarn forteller: Slik ble fosterhjemmet redningen vår

Nå, som 10-åring, er Hilde fremdeles en sårbar jente med behov for tett oppfølging. Hun skiller bedre mellom voksne, og hun foretrekker stort sett de hun kjenner fremfor dem hun ikke kjenner. Likevel føler fosterforeldrene at de ikke er «nok» for henne. Ofte blir Hilde veldig opprørt, gråter mye, låser seg inne på rommet og vil ikke la seg trøste. På skolen dagen etter kan hun fortelle at fosterforeldrene ikke ville trøste henne og at hun ikke fikk mat. Når hun føler hun «mister» andres oppmerksomhet, blir hun raskt mutt og innesluttet. Det er vanskelig å få venner, hun kan både bli veldig oppofrende og innynde seg hos andre, eller være svært dominerende og ville bestemme over andre. Det er vanskelig for henne å konsentrere seg om det faglige, og hun finner seg ikke til rette i noen fritidsaktiviteter. Rutinebrudd er vanskelige for henne. Hvordan kan man best hjelpe et barn som har hatt en tøff start på livet?

Eksempelet over er fiktivt, men basert på reelle historier jeg har møtt på gjennom min praksis.

Hvis man som barn opplever at omsorgspersonene ikke kan gi deg det du har behov for, kan dette føre til både en grunnleggende relasjonell utrygghet, samt store vansker med å tåle og å håndtere egne følelser. Utryggheten og de emosjonelle vanskene kan bli som et usynlig handicap, som påvirker hvordan barnet fungerer på mange av livets arenaer. Det kan føles for barnet som om man ikke har verdi for andre, man er ikke betydningsfull eller god nok i seg selv. Barnet kan også ha vanskelig for å stole på at andre vil være der for henne.

335924741.jpg

Fosterbarn
Foto: Shutterstock/Scanpix

På innsiden føler Hilde seg slem og vanskelig. Hun føler at ingen liker henne og at hun ikke er til å holde ut. Hun vil så gjerne være nær andre, men blir også urolig av nærhet. Hun blir så redd for at de som kommer nær til slutt skal avvise henne. Derfor blir det tryggest å gjøre dumme ting og «ødelegge» vennskap før de egentlig har begynt. Hun er fortvilet og rasende, men har ikke ordene for å beskrive hvordan hun har det, og dermed blir de vanskelige følelsene til et kaos. Det eneste hun kjenner på er et intenst ubehag hun vil bort fra.

Overveldende følelser

Følelser, som for oss andre kan kjennes som litt trist, litt irritert, litt flaut, kan for barn som har opplevd grov omsorgssvikt, fortone seg som intense, overveldende følelser som ikke er til å holde ut. For barnet erfares ofte følelsene som enten kaos, eller at det blir helt «tomt». Barnet kan fremstå som ukontrollert og voldsom, eller som «avslått», følelseskald og distansert. Begge deler hindrer, eller gjør det svært vanskelig for barnet og de rundt å finne ut hva hun trenger.

Psykologen: Hvorfor blir barnet mitt så sint?

Når Hilde låser seg inne, isolerer seg og avviser andre er dette et «feilsignal», som hindrer henne i få dekket sitt behov for nærhet og anerkjennelse. Det blir «for farlig» å vise sårbarhet, fordi hun ikke stoler på at andre kan eller vil hjelpe henne. Fosterforeldrene føler avmakt, de blir redde for å trenge seg på siden Hilde så tydelig signaliserer at hun ikke vil ha dem. De kan bli såret, føle seg mislykket og at de ikke er gode nok for henne. Resultatet kan bli at de trekker seg vekk fra henne, og dermed blir det vanskelige og uheldige samspillet mellom Hilde og fosterforeldrene opprettholdt.  

Det de trenger, barna som har store vansker med relasjoner og følelser, er hjelp til å få beskrevet sin indre verden. Gjennom å identifisere følelsen barnet har «på innsiden», uavhengig av om du forstår hvorfor følelsen er der eller ikke, og bidra med konkrete beskrivelser av barnets følelsestilstand, får barnet hjelp til å registrere seg selv og til å organisere sine egne følelser. Når du anerkjenner barnets følelser, hjelper du henne til å skape mening av sine emosjonelle erfaringer. Hun blir bedre på å holde ut og akseptere sine egne følelser – og på sikt også regulere dem. Hun føler seg sett og forstått, noe som bidrar til å styrke følt tilhørighet og relasjonell trygghet mellom henne og deg som voksen. Dette er en langsom prosess, det krever stor tålmodighet og raushet fra de voksnes side. Det krever også at de voksne er rause med seg selv og hverandre, og aksepterer at man ikke alltid får det til i møte med barnet. Det kan være lurt å søke støtte og veiledning for å klare å holde ut i dette arbeidet.

Fosterbarn: Kathrine valgte selv redningen i fosterhjem

Det er umulig å hviske ut negative barndomserfaringer, men gjennom å holde ut barnet med alle sine tilsynelatende uforståelige reaksjoner og smertefulle følelser, og stole på at ubetinget anerkjennelse på sikt vil dekke barnets behov, er det mulig å gi barnet en opplevelse av å være verdifull og at du er til å regne med.

Bli medlem i Familieklubben (helt gratis!) og les flere spennende saker på Familieklubben.no

Følg også Familieklubben på Facebook

Bakgrunnsbilde, helt gratis Helt gratis!

Bli medlem!

Meld deg inn i Familieklubben og få tilgang til spennende og relevante nyheter for deg med barn. Det er selvfølgelig helt gratis!


Allerede medlem?

Om Familieklubben

Familieklubben er VGs familieside. Når du blir medlem får du tilgang til spennende og relevante artikler om oppdragelse, digitale medier, aktiviteter og barnemat – og mye annet. Som medlem vil du også kunne få tilsendt relevante vareprøver fra ledende merkevarer. Medlemskapet er helt gratis, og du kan når som helst melde deg ut igjen.

Les mer Lekeplass

Gard Steiro

Ola E. Stenberg

Marthe O. Reienes

Alexander Hagen

Verdens Gang AS

E-post: familieklubben@vg.no
Sentralbord: 22 00 00 00

Personvernerklæring og informasjonskapsler (cookies)

Kopiering av materiale fra VG Nett for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale