Å miste en pappa

ÅPENHET: Jorill Benjaminsen (f.h.) mistet samboeren Geir Asprem i 2014. Lukas (8), Maria (10) og Isak (13) mistet faren. Åpenhet har vært en viktig faktor for å komme videre. Foto: Rigmor Sjaastad Hagen/VG
– Vi må snakke om pappa. Hvis ikke er jeg redd for at vi skal glemme ham, sier Isak (13).

MOLDE: 29. juni 2014: Geir Asprem og samboer Jorill Benjaminsen har tatt med barna på Hjertøya rett utenfor Molde. Det myldrer av folk i finværet. Geir spiller fotball med sønnene Isak og Lukas. Maria klatrer i et lekeapparat ved siden av. Jorill tar et bilde av henne. Gutta er i aksjon i bakgrunnen på bildet. Hun snur ryggen til for å hente et par sko til Maria. Så faller Geir om. Et par timer senere erklæres 42-åringen død av helsepersonell på sjukehuset. Hjerteinfarktet var så massivt at det ikke var mulig å redde ham.

Tre barn på 10, 7 og 5 år mister faren sin. En 36 år gammel kvinne blir enke.

Åpenhet

September 2017: Jorill pakker ut av handleposen. Maria (10) slår hjul på stuegolvet og viser stolt fram det lilla slimet hun har laget samme ettermiddag. Isak (13) og Lukas (8) snubler inn dørene etter å henholdsvis ha sett på og spilt fotballkamp i Akerhallen.

Åpenhet har vært viktig for Jorill siden dagen da livet ble snudd på hodet.

– Det har hele tiden vært naturlig å prate om det som skjedde. Å akseptere at man står i det. Og svare ærlig hvis noen spør, sier hun.

Noen dager før den grufulle dagen satt Isak og Geir i sofaen og kikket på TV. Isak husker det godt.

– Jeg og pappa så på fotball-VM den sommeren. De innledende rundene, sier Isak.

Geir fikk aldri sett Tyskland slå Argentina i finalen.

– Det var veldig rart da pappa døde. Jeg klarte ikke fatte det. Det kom veldig brått på, sier Isak.

Han husker pappas gamle, røde jakke fra idrettslaget Rival. Lenge husket han ordlyden på mobilsvareren hans. Stemmen hans. Den er vanskelig å gjenkalle i dag.

– Vi må snakke om pappa. Hvis ikke er jeg redd for at vi skal glemme ham, sier Isak.

IMG_2275.jpg

FAMILIE: Jorill beskriver Geir som en omgjengelig mann med mange venner. En god far. Et ja-menneske. Her var familien på Rhodos i 2011. Isak (f.v.), pappa Geir, Maria, mamma Jorill og Lukas. Foto: privat

Stolt

Jorill forteller om en mann som aldri satt i ro. En ice-breaker som fikk venner fort. Og en fantastisk far, som hadde stålkontroll på ungenes aktiviteter og behov.

– Vi var et superlag og fungerte så innmari godt sammen. Vi spilte hverandre gode. Jeg har masse meldinger og mailer fra Geir med instrukser om at en av ungene trengte ny strikk til regntøyet eller lignende. Han var så tilstedeværende. Jeg nådde ham ikke til knærne en gang, sier Jorill.

I nabolaget og blant venner var han kjent for å være omgjengelig. Han dro i gang nabofester, startet tre håndballag på idrettslaget Rival, der hvert av barna kunne delta. Flere lag kom til, og klubben drives fortsatt etter hans modell. Han var håndballtrener og fotballtrener.

– Han utgjorde en forskjell. Det gjør meg fortsatt stolt. Han var en sånn person, som ble likt. Som satte spor etter seg, sier Jorill.

– Da han ble borte ble det fryktelig tomt, sier Jorill.

Avmakt

Det var mye kjentfolk på Hjertøya den dagen. Flere var med i fotballkampen.

– Pappa hadde tulla litt, så da han datt var det noen som ropte «filming». Da jeg gikk bort til ham fikk jeg ikke kontakt. Han svarte ikke, sier Isak.

«Maktesløs» er ordet Jorill bruker om det å stå i denne situasjonen, med en alvorlig syk mann, på en øy. Det var leger på øya. Jorill tok seg av ungene, og kom seg over til fastlandet, hvor hun kjørte til sykehuset og måtte vente. En time tok det, fra Geir hadde falt om, til han ankom sykehuset. Jorill sendte ungene hjemover med mora. Få minutter etter kom presten og legen inn i venteværelset.

– Jeg var heldigvis alene, sånn at jeg kunne avreagere uten å måtte tenke på barna. Jeg raste. Ropte. Slo i golvet. Det var et mareritt. Jeg opplevde fullstendig avmakt, sier Jorill.

Hun hadde ett barn i fanget, og ett barn i hver armkrok da presten fortalte at faren deres var død. Etterpå gikk hun inn til Geir. Sang Ane Brun-melodien «Du gråter så store tåra», uten at hun helt vet hvor det kom fra.

Ingen fasit

Folk strømmet på med kondolanser. Kriseteamet bistod. Hun hadde debriefing med legene. Samtidig var Jorill opptatt av å ha en tilnærmet normal hverdag. Ungene skulle fortsette på håndball, fotball og aktiviteter.

– Vi kom veldig tett på hverandre i tida etter at Geir døde. Det er ingen fasit på hvordan man skal takle noe sånt, men åpenhet har vært viktig. Ingen skal gå rundt og lure på noe. Men det må skje på barnas premisser. Barn er veldig av og på i sorgen. Jeg har prøvd å fange dem når de har vært nede. Det har vært vanskelig å skille mellom hva som er sorg og hva som er vanlige vanskeligheter og trass som barn går gjennom. For meg var det befriende den dagen en venninne sa til meg at «Du er ikke fagperson oppi dette, du er mamma». Man må tørre å ta imot hjelp, selv om det koster å blottlegge seg, sier Jorill.

Barn og angst: Gode råd til foreldre

I en boble

Barna går fortsatt til samtaler hos helsesøster.

– Hos helsesøster snakker vi om hvordan vi har det hjemme. Og vi spiller et spill der vi skal mime følelser, sier Maria.

– Vi har hatt veldig ulikt tempo i den bobla vi har vært inne i de siste tre årene. De første dagene ser man bare time for time. Det føles som om man kjører framover med håndbrekket på mens resten av verden går videre. Man blir nummen. Jeg grudde meg bare til jul, sier hun.

– Du var spent på bursdagene våre, sier Isak.

– Jeg husker dem ikke, sier Jorill.

– Ikke jeg heller, sier Isak.

Jorillbenjaminsen3.jpg

MINNER: Jorill Benjaminsen og barna Maria (10, f.v.), Isak (13) og Lukas (10) fikk en bilde- og kondolansebok fra begravelsesbyrået. De har tatt vare på kort og oppmerksomhet i en liten boks. Foto: Rigmor Sjaastad Hagen/VG

De gode minnene

Det å gå på fotballkamper var noe familien ofte gjorde sammen. MFK var laget.

– Den første gangen vi var på kamp etter at Geir døde... Da Molde scora og Geir ikke var der. Det ble veldig trist, sier Jorill.

Men hånd i hånd med det som er vondt går de gode minnene. Minnene familien må gjenta, snakke om, ta med seg, for at pappa ikke skal bli glemt. Isak husker at Geir og Odd-trener Fagermoe kjeftet på hverandre under en kamp på Aker stadion.

– Det var en spiller som datt, og Fagermoe sa «Dommer nå må du stoppe spillet». Så sa pappa «Nå må du slutte Fagermoe!». Fagermoe snudde seg og svarte «Det ække du som bestemmer», smiler Isak.

Kommer ikke unna sorgen

«Diamanter» kaller Jorill dem som fortsatt ser og «er på» ungene i situasjonen de er. Helsesøster, enkeltpersoner i skoleverket. Venner. Hun tror mange har turt å ta kontakt både fordi Geir var som han var, og fordi familien har vært åpne etter dødsfallet. Mange har vært der. Noen har ramlet av på veien.

– Sorgen. Du kommer ikke unna den. Mange har nok vært litt redd for å ta kontakt. Men det å bry seg, om man vet hva man skal si eller ikke... Det skal mye til for å trå feil, sier Jorill.

– Traumet kan bli en barriere

BERGEN: Atle Dyregrov er professor og psykologspesialist ved Senter for krisepsykologi. Han forteller at barn som har vært vitne til at en av foreldrene dør har et relativt høyt traumepotensiale.

– Dødsfallet blir da ikke knyttet bare til sorg og savn, men til en sterk situasjon. Traumet kan bli en barriere mot sorgen, sier Dyregrov.

sx33c867_edited.jpg

Atle Dyregrov. Foto: Hallgeir Vågenes/VG

– Når savnet og lengselen kommer litt på avstand er det klimaet i hjemmet som blir viktig. Åpenhet. At det skal være rom for å savne. Og at den gjenlevende forelderen ikke blir satt ut når barnet vil snakke om den døde forelderen. Forskning viser at et varmt og åpent klima hjemme, hos helsesøster, lærere, øvrig familie er positivt i bearbeiding av dødsfallet, sier Dyregrov.

Må få fakta

Åpenhet og fakta er nøkkelord.

– Barna skal få vite. De må få fylt inn faktaopplysningene rundt dødsfallet og de må få hjelp til å forstå sin egen og den gjenlevende forelderens reaksjoner. Det er også vesentlig at de forstå at venner og omgangskrets kan takle det å snakke om dødsfallet på ulik måte. Andre barn, klassevenner, kan kanskje kvie seg for å snakke om det fordi de kan begynne å tenke at dette er noe som også kunne skjedd dem selv. Og det kan være vanskelig, sier Dyregrov.

Barna trenger fortsatt å ha regler og disiplin rundt seg, understreker Dyregrov.

– Noen blir så slått ut at de ikke greier å holde struktur i hjemmet. De lar seg overtale til å tøye reglene og kjøpe ting til barna. Men regler og disiplin gir barna trygghet. Den gjenlevende forelderens kapasitet vil ofte svekkes  i en periode, og det er viktig at denne får god hjelp, sier Dyregrov.

– Hvordan er barns typiske sorgprosess?

– Voksnes sorgprosess kjennetegnes ved at den er mer jevn. Barn går inn og ut av sorgen. Jo yngre de er, jo kortere tristhetsspenn. Men: om barnet går for mye bort fra sorgen, kan det utgjøre et problem. Noen, spesielt gutter, kan gå ut av sorgen, og ikke gå tilbake til den. De må holde sorgen på avstand for å takle følelsene. Da er det viktig at den voksne våger å gå nær innimellom, sier Dyregrov.

– Hvordan skal man støtte en familie som er i sorg over en død mor eller far?

– Det er ikke ordene som er viktigst, men det å vise at man er tilgjengelig for å prate, dersom de ønsker det. Et kjernespørsmål er «Hvordan vil du at jeg skal møte deg?» Mange voksne trekker seg unna fordi de ikke vet hva de skal si. Det er det verste. Skolen må mobilisere. Samtidig som at man viser at man bryr seg er det nok greit å ikke være påtrengende. Sorg går i bølgedaler, ikke i en rett linje, sier Dyregrov.

Velg smart når du kjøper mobil til barna

Bli medlem i Familieklubben (helt gratis!) og les flere spennende saker på Familieklubben.no

Følg også Familieklubben på Facebook

Bakgrunnsbilde, helt gratis Helt gratis!

Bli medlem!

Meld deg inn i Familieklubben og få tilgang til spennende og relevante nyheter for deg med barn. Det er selvfølgelig helt gratis!


Allerede medlem?

Om Familieklubben

Familieklubben er VGs familieside. Når du blir medlem får du tilgang til spennende og relevante artikler om oppdragelse, digitale medier, aktiviteter og barnemat – og mye annet. Som medlem vil du også kunne få tilsendt relevante vareprøver fra ledende merkevarer. Medlemskapet er helt gratis, og du kan når som helst melde deg ut igjen.

Les mer Lekeplass

Gard Steiro

Ola E. Stenberg

Marthe O. Reienes

Alexander Hagen

Verdens Gang AS

E-post: familieklubben@vg.no
Sentralbord: 22 00 00 00

Personvernerklæring og informasjonskapsler (cookies)

Kopiering av materiale fra VG Nett for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale